Do Androids Dream of Electric Sheep?
Phillip K.Dick
1968, 256 sider, Doubleday

Blade Runner er en av de store science fiction filmene, som virkelig bryter ut av sjangerkonvensjonene som selv i dag binder filmsjangeren tett. Det er en av filmene som har hatt ringvirkninger gjennom hele filmindustrien og som gjorde dystopier kule.  ”Alle” har en mening om Blade Runner.

Boka bak filmen derimot, er det sjelden noen som snakker om. Faktisk er det mange som ikke engang vet at filmen er basert på en bok, og av ingen ringere enn Phillip K.Dick.  Mannen som skrev gigantiske mengder bøker i amfetaminrus for å betale regningene sine, og på samme tid kanskje den mest kritikeroste av alle amerikanske science fiction forfattere innen ”seriøse” litterære sirkler (uggh). På tide med litt folkeopplysning, med andre ord.

Do Androids Dream of Electric Sheep? er et godt eksempel på hvorfor dette er tilfellet. På samme måte som filmen omhandler boken Deckard, en mann som jager androider(syntetiske mennesker) som har unnsluppet fra slavekolonier på Mars til jorden. Androidene er på alle måter identiske til mennesker, med unntak av små forskjeller i nervesystemet som gjør at de ikke kan føle empati på samme måte som mennesker. Denne forskjellen bruker Deckard for å finne og pågripe dem.

Alle Dicks beste bøker er i bunn og grunn en studie av psyken til hovedpersonen, mer enn samfunnet rundt ham. Deckard er en tragisk skikkelse både i filmen og boken, men boken handler mer om hans personlige problemer enn de større moralske problemene filmen tar opp via ”antagonisten” Roy Batty og de andre ”replikantene”.  Bokens Deckard har få moralske skrupler med å fange og/eller henrette androidene. For ham er de alle maskiner, ikke mennesker, men i løpet av boken begynner han å tvile på om det i det hele tatt finnes ”ekte” mennesker igjen på jorden.  Problemet i boken er knyttet til oppfattelsen av hva som er ekte og sant, mer enn problematisering av rollen til androidene.

You look like a goat-person

Boken og filmen tar begge opp hva det vil si å være et menneske, men boken går mer i dybden. Problemet er at dybden kanskje blir litt vel surrealistisk ettersom Deckards grep på virkeligheten faller bort. Filmen er mer subtil, men greier likevel å formidle det noe av det samme budskapet, om enn med litt annen vektlegging.

Filmen Blade Runner er dyster, mens boken delvis er komisk. Dette gjenspeiles både i tittelen og ikke minst i Deckards tragikomiske forhold til naboen, som på mystisk vis har fått tak i en ekte geit, mens Deckard selv bare har en androidesau på taket. Dette er et stort problem, for ekte dyr er et stort statussymbol, og Deckard bruker mye tid på å dekke over at sauen hans ikke er ekte. Det hele er faktisk ganske morsomt, og gjør at boken føles litt schizofren. Men det er jo også et av Phillip K.Dicks varemerker.

Likte du Blade Runner, så anbefaler jeg en kikk på boken bak. Ikke Dicks beste, men likevel morsom og tankevekkende. Dick har også skrevet boken bak Minority Report og A Scanner Darkly, så det er ikke umulig at han dukker opp i en senere spalte også.

Likte du ikke Blade Runner er jeg redd for at du er et trist skall av menneske, og det er lite jeg eller noen andre kan gjøre for deg.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)