1-1Transmetropolitan
Warren Ellis, Darick Robertson,
DC Comics Vertigo, 1998-2002

«That’s what I hate most about this fucking city.. lies are news and truth is obsolete!»

Jeg er ganske sikkert på den beste måten å beskrive «Transmetropolitan» på er vulgær. Serien er fylt til randen av vold, sex, banning og  ekle bilder. Hovedpersonen er en gigantisk drittsekk som misbruker alt som finnes av narkotiske stoffer, har et ego som er fullstendig ute av proporsjoner og en holdning til samfunnet og sine medmennesker som best kan karakteriseres som megalomanisk forakt. Han er selvsagt journalist.

«Transmetropolitan» er en veldig morsom tegneserie, og den er ment å være både satirisk og åpent humoristisk, men jeg antar at ikke alle vil se humoren i den. Serien er satt i den klassiske «nære» fremtiden der samfunnet har forfalt til en slik grad at alt kan kjøpes, nærmest ingenting er ulovlig så lenge man kan betale for seg og hele den amerikasnek østkysten er en eneste stor By. I takt med at statsmakten er svekket har pressens makt økt, media er overalt og om man ikke er forsiktig får man reklame selv i drømmene. Likevel er pressens vilje til å bruke denne makten nesten ikke-eksisterende. Dumme realitiyserier og  håpløs kjendisjournalistikk dominerer nyhetsbildet fullstendig. Spider Jerusalem (hehe), seriens hovedperson, vet derimot å utnytte denne makten. Han er en kultperson i Byens underklasse og skriver rasende og halvgale ukentlige spalter i «The Word», et nyhetsuttak for Byens allstedsnærværende nett. I tillegg skriver han frilans for seg selv, han er med andre ord en blogger. En eliteblogger med en mageknippistol og et voldsomt temperament, det må jo bare bli morsomt.

Sammen med en eks-stripper som livvakt, en sarkastisk assistent som langsomt blir til en kvinnelig versjon av Spider selv og en tohodet katt ruller Spider opp konspirasjoner, river ned megakorporasjoner, banker opp religiøse ledere og henger ut presidenten på direkte nyhets-feed. Det ser ikke ut til at noe kan stanse ham. Han har ingen respekt for loven eller autoriteter, men de får snart en sunn respekt for ham. Men hvor lenge kan man egentlig leve i en by der alle er ens fiender?

Som alle journalister er Spiders nemesis en politiker. «The Smiler», som han kalles, er en slags blanding av alle kvalme amerikanske politkerer jeg noen sinne har hørt om, og i motsetning til resten av Spiders motstandere vet han hvordan man skal manipulere media. Sympatistemmene er alltid innen rekkevidde, og det er alltid bedre å spille på følelser enn å appelere til fakta. Dermed står Spider mot Smileren, ubehagelig sannhet mot koselige løgner. Seieren er ikke gitt på forhånd.

transmetropolitan19

Via Spider Jerusalem og hans bisarre fremtidsby tar Warren Ellis et oppgjør med den fjerde statsmakt, og han er ikke nådig. Der er ikke vanskelig å se at  «fremtidsbyen» i Transmetropolitan er bare dagens vestlige samfunn tatt til det ekstreme. TV er mer kommersiell, politikken er mer korrupt, men likevel virker det hele ganske gjennkjennelig. I serien får man inntrykk av at grunnen til denne utviklingen er at pressen ikke har kjent sin besøkelsestid. Dette er helt klart et sleivspark til dagens tabloidpresse og TV-kanaler som bare forer oss med oppgulp og «nyheter» uten substans. Flere ganger i serien viser det seg at informasjonen Jerusalem graver opp er lett tilgjengelig, men at ingen andre i pressen har funnet noen grunn til å kikke ting nærmere etter i sømmene. På mange måter har Ellis laget en fremtid med ny teknologi, men med dagens media. Hvor sannsynlig det er annen sak, men som allegori er det noen ganger ganske treffende. Og ideen om at det må en gal blogger til for å jage massemediene inn i fremtiden er jo ganske besnærende.

«Transmetropolitan» har tilsammen 60 nummer, og strekker seg over 5 år.Ikke alt er like godt, man merker at Ellis sliter litt med å dra historien videre i de midterste numrene.  Selv må jeg innrømme at tegningene noen ganger blir vel ekle (reinstyrøyne som TV-mat?), men uten det groteske hadde kanskje ikke serien vært like morsom eller like slagkraftig. De beste numrene er de som tar en liten pause og fokuserer på en enkelt sak. Da blir handlingen ofte veldig nær vår tid, den ene historien om barneprostitusjon var rett og slett vond å lese. Mest fordi dette faktisk ikke er science fiction, men noe som skjer på gatene i de fleste storbyer i verden i dette øyeblikk.  Da er det greit at det fremstilles som grotesk i tegninger og tekst, for det er faktisk veldig kvalmt. At en serie kan veksle slik mellom humor, systemkritikk og historier fra «virkeligheten» er et tegn på styrke, men jeg er ganske sikkert på at ikke alle vil synes at det er en god blanding. Noen vil synes at hver enkelt del fremhever de andre, men det er helt klart noe man må lære å like og ikke kan styrte nedpå i en slurk.

«You want to go out to dinner sometime?»
«Sorry, no. I’m married, not hungry, infected with seven unknown diseases, gay, pregnant with lizards and clinically dead.»

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)