Seasons of MistThe Sandman: Season of Mists

Neil Gaiman, Kelley Jones, Mike Dringenberg, Malcolm Jones III, Matt Wagner, Dick Giordano, George Pratt, og P. Craig Russell
DC Comics Vertigo, 1992

“We did not say it. Milton said it, and he was blind.”

Nok en gang vender vi tilbake til Neil Gaimans mesterverk. Vi er kommet frem til den fjerde samlingen av tegnserier, og her begynner virkelig ”The Sandman” å ta seg luft under vingene. Ikke bare får vi et bedre inntrykk av De Evige, en familie som i tillegg til å være dysfunksjonell også er nærmest allmektig, men også en rekke andre skapninger og guder fra alle mytologier og fantasier som hjemsøker dette universet.

Det begynner, klassisk nok, med et middagsselskap. Dom, den eldste av De Evige, samler 7 av de 8 til et ”selskap” i Skjebnens Bibliotek. Denne lille gjenforeningen setter i gang en rekke viktige handlinger som får store konsekvenser for seinere handling i serien. Ikke nok med det, men Delirium blir introdusert. Hun er den beste karakteren i hele Sandman, og det sier ikke lite……ja, jeg er litt fanboy på det området. Drøms lillesøster er galskap inkarnert, og det gjør seg utslag i noen helt fantastiske scener.

I løpet av festlighetene blir Drøm provosert til å tenke over sine tidligere handlinger, spesielt fordømmelsen av sine gamle kjæreste, Nada, til 10000 år i Helvete (se ”The Doll’s House”). Han finner snart ut at for å rette opp denne feilen blir han nødt til å reise til Helvete og sette henne fri. Dette kan by på problemer ettersom Drøm fornærmet Lucifer og hele hans hær sist han var i området (se ”Preludes and Nocturnes»).

Dette passer imidlertid meget godt inn i Lucifers planer. Han er nemlig lut lei av å være Djevelen, og har bestemt seg for å stenge ned hele greia. Lucifer i Sandman portretteres som en sarkastisk, slu, bitter og faktisk ganske sorgtung karakter, men også en ikke rent lite sympatisk fyr. Så fikk han også sin egen tegnserie etter Sandman var ferdig.. Dermed virker det ganske naturlig at han er lei av å være syndebukk for alle ting som går galt i verden, og planlegger å gjøre noe nytt.  Han har noen fantastiske kommentarer og sitater i løpet av denne boka

Når Drøm ankommer de nedre regioner er alle demonene alt forvist, og Dis ligger øde og forlatt. Lucifer forklarer Drøm hva som er i ferd med å skje, for så å gi Drøm nøkkelen til Helvetes porter. Dermed sitter Drøm i knipa.

Det viser seg raskt at en del andre vesener, som f.eks Odin , Bast, Titania og andre små og store guder og fabelfigurer, gjerne skulle ha kloa i Universets ”heteste teologiske eiendom”. De tropper opp i Drømmeriket og krever å få overrakt Nøkkelen. Min favoritt er representanten for Orden, som er inkarnert som en pappeske av praktiske årsaker. Ikke nok med det, det dukker opp en delegasjon demoner som vil har Helvete tilbake, og de to englene Duma og Remiel, som er ”observatører”. Drøm må nå bestemme hva han skal gjøre med Helvete, og viktigere hvordan han skal komme ut av dette uten å pådra seg en rekke uvenner. Valgene han tar får uante konsekvenser senere….

595638-26___season_of_mists___chapter__5___page_8_superSom vanlig benytter Gaiman seg av en rekke meget gode tegnere, og han blander denne gangen stiler ofte, men forstålig. Demonene er groteske og ekle, englene opphøyede og uskyldsrene, pappesken er firkantet og brun. Æsene ser litt merkelige ut, men der er trolig vi skandinaver litt vel kritiske. Kan godt være Tor burde være en klump av muskler og rødt hår for alt vi vet. Ellers er det er særlig interessant å se hvordan tegnerne har latt Drøm endrer karakter og tegnestil avhengig av hvem det er han tiltaler, slik at det blir opplagt at alle ser den versjonen som best forbindes med deres verdensbilde. Om jeg skulle ha noen innvendinger, måtte det være at noen av scenene i Helvete kan være vanskelig å følge med på pågrunn av hvordan tegneren lager perspektiv og arkitektur. I tillegg er han ikke spesielt god på ansikter, og Lucifers ansikt ser derfor ganske merkelig ut i noen av bildene. Men med tanke på at man trolig må lese disse sidene 3 ganger for å forstå Mazikeens samtaler (hun er en demon med et halvt ansikt, og snakker deretter), skjønner man hva som foregår i bildene til slutt.

”Season of Mists” minner en god del om Gaimans senere bok, ”American Gods”,  i måten den fremstiller guder og fablefigurer i en eneste stor gruppe som omgås fritt med hverandre. Dette har vært hintet til tidligere i serien, men blir mye er opplagt i de senere samlingene. Jeg  synes ideen om at alle skapninger som noen sinne er blitt tilbedt eller diktet opp eksiterer i verden på en eller annen måte, er ganske besnærende. Det funker særlig bra i Sandman, der dette blir en kontrast til de Evige som er nærmest uforanderlige. Nettopp forandring, og om vi kan velge å gi opp våre plikter eller egenskaper og bli noe nytt, er hovedtemaet i hele Sandman-serien, og Season gir en god smake.bit på hva som kommer.  Dessuten slutter boka med Lucifer i en fluktstol på stranda, hvor han nyter solnedgangen og innrømmer til slutt at den er ganske bra laget, tross alt.

Da er det ikke mye man kan tilføye.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)