Jonathan Safran Foer på Auditorium i Roma (foto: Julie Eliassen Brannfjell).

Når vår eminente redaktør Kristin skal presentere redaksjonen, sier hun gjerne at vi elsker Jonathan Safran Foer. I den ånd overvant jeg det italienske bussystemet og kom meg til et bokbad med den godeste Foer der han ble intervjuet om den nyeste boka sin Eating Animals. Boka er ikke som hans to forrige bøker, som var underfundige og morsomme romaner. Istedet er det engasjert sakprosa om kjøttproduksjon, der forfatteren har gått grundig inn i tematikken om hvordan alt kjøttet vi spiser blir produsert, og hva det innebærer for oss, miljøet og for dyrene.

Godt mottatt i USA

– Jeg trodde jeg hadde skrevet en kontroversiell bok, og at folk ville komme på opplesningene og kaste kjøtt på meg eller noe, men mottakelsen har vært nesten udelt positive, sa Foer, som kunne fortelle at selv tradisjonsbundne matlagere som Martha Stuart hadde støttet alle bokas konklusjoner på talkshowet sitt.

På spørsmål om det hadde kommet kritikk, eller imøtegåelse av de fakta han presenterte i boka, svarte Foer at de hadde uteblitt:

– Enten har jeg skrevet en perfekt bok, eller så er industrien så redd for at en dialog skal sette søkelys på det de driver med, at de velger å forholde seg tause.

Felles verdier

Noe av det som overrasket Foer, var at den positive tilbakemeldingen kom fra bøndene som drev disse fabrikkgårdene, mens den negative responsen faktisk kom fra dyrevernere. Grunnen til dette var at dyrevernerne mente Foer ikke gikk langt nok i å si at det å spise kjøtt i seg selv var galt. Et av Foers poeng var at det filosofiske spørsmålet om hvorvidt det er rett eller galt å spise kjøtt kan man være enig eller uenig om. Han ønsket ikke å overtale noen til å overta hans verdier. Heller håpet han at når folk ble eksponert for realiteten i kjøttproduksjonen ville de automatisk være enig med ham fordi de delte de samme, menneskelige verdiene.

– Men er det egentlig verdier? Er det en verdi å ønske ren luft? Er det en verdi å synes at dyr skal behandles ordentlig? Er det ikke noe vi alle mener er selvfølgelig? De som er uenig er egentlig i utkanten av det menneskelige verdisynet, sa Foer som mente målet var at vi skulle begynne å spise i tråd med de tingene vi egentlig allerede var enig om.

Ingen ønsker om å skrive sakprosa

– Jeg har aldri lyst å skrive sakprosa igjen, jeg liker å skrive fiksjon, jeg elsker å le. Dette er et deprimerende tema, men det er en tid for alt, og det var viktig å skrive det.

Selv om temaet var seriøst, var det også en del humor rundt det. I forberedelsene til boka ønsket Foer å få komme til en gård og se hvordan produksjonen foregikk, men han fikk ikke tillatelse til å komme på besøk, og ofte svarte ikke bøndene på henvendelsene hans. For å få komme nærmere innpå disse gårdene kom han etter hvert i kontakt med dyreverngrupper som i nattens mulm og mørke tok han med. Gitt at han var svartkledt og bar et signalhorn i tilfelle noe skjedde. En absurd situasjon å være i for noe så enkelt som å se hvor maten vi spiser kommer fra.

Til Norge

Ja, du ser rett, en hilsen til deg!

Da jeg fikk Foer til å dedisere autografen sin til Bokmerker, kunne han fortelle at han kommer til Norge også. Så dersom jeg kjenner den norske litterære offentligheten rett, og det tror jeg at jeg gjør, kommer han snart til, om ikke et litteraturhus nært deg, så kanskje Litteraturhuset i Oslo. Så da er det like greit å lese boka straks, hvis du tør. Jeg har en venninne som røyker. Å lese Endelig ikke-røyker var på et tidspunkt vidunderkuren, etter den kom du aldri til å røyke igjen. Min venninne var redd for å lese den, for hun ville ikke at hun aldri mer skulle røyke igjen. Da forsto jeg det ikke, men nå ser jeg det. Jeg er nå blitt redd for å lese Eating animals, i tilfelle det betyr at jeg ikke kommer til å ete kjøtt igjen.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)