John Irving er en forfatter som har fulgt meg siden jeg som trettenåring begynte å lese mammas bokklubbutgave av A widow for one year. Mamma oppdaget meg da jeg hadde kommet til side seksti, og informerte om at denne boken måtte jeg nok vente med. Det var muligens litt sent, på side fire finner vi følgende beskrivelse:

When Ruth Cole entered her parents’ bedroom, she saw the naked young man who had mounted her mother from behind; he was holding her mother’s breasts in his hands and humping her on all fours, like a dog, (…)

Det rareste er at jeg hørte på henne og sluttet å lese boken, jeg ventet faktisk til jeg var nitten.

I mellomtiden leste jeg andre Irving-bøker. Han har skrevet mange, og de inneholder ofte mange av de samme elementene: unge gutter som sliter, ekstremt spesielle personligheter, uklare farskapsforhold, institusjoner, bjørner, Wien og ikke minst New England.

I spørreundersøkelsen jeg har gjennomført i forbindelse med masteroppgaven min, oppdaget jeg at John Irving hovedsakelig foretrekkes av de over femti, ja, faktisk oftest av de over seksti. Jeg har stirret litt beskjemmet inn i PC-skjermen av dette, for Irving har jo betydd veldig mye for meg nettopp i ungdomstiden, og så er det altså gamle damer som liker ham best?

I sommer hjalp jeg en venninne å plukke opp John Irving for første gang. Det var i bokhandelen på Gardermoen, og av det lærte jeg at jeg kanskje ikke skal være 24/7 sammen med mennesker som leser en bok som jeg har anbefalt. Omtrent for hver tiende side hun leste, sa jeg «Å, å, å, hva synes du? Hva leser du om nå? Hva skjer i boken? Hva synes du?» Hun likte den heldigvis (sa hun hvertfall til meg), men akkurat min oppførsel var nok litt irriterende.

John Irving har betydd utrolig mye for meg som leser – The cider house rules var den første boken jeg leste på engelsk som var over 500 sider. Den er en god inngangsportal til Irvings bøker, og er den jeg ville anbefalt først. Deretter The world according to Garp, som lenge var yndlingsboken min. Det var før jeg leste A prayer for Owen Meany for andre gang, og oppdaget at det egentlig er den som er best. Faktisk. Jeg er usikker på om jeg burde anbefale andre å lese den først, slik at den hvertfall blir lest, eller om man trenger å ha litt Irving-oppvarming før man prøver seg?

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)