Jeg re-leser en av mine favorittbøker gjennom tidene; Nordkraft av Jakob Ejersbo. Boka utkom i 2002 og det ble også laget en filmatisering i 2005. Selv om jeg er fan av dansk film, så vil jeg ikke si at den filmen er verdt å se. Boka derimot, den er verdt å lese både en og to ganger. Jeg leste den norske oversettelsen for noen år siden, og nå som jeg bor litt i København, så kjøpte jeg den danske og valgte å lese den før de 30 andre bøkene jeg har med meg hit.
Nordkraft er historier om mennesker i dopmiljøet i den danske byen Aalborg. Det er tre hovedhistorier, «Junkiehunde»»Broen» og «Begravelse». De henger sammen ved at mange av personene går igjen i historiene, men de har hver sin hovedperson. Vi møter Maria som er «pusherfrau», det vil si at hun bor sammen med sin pusher-kjæreste Asger, en mislykka fyr som røyker altfor mye av sitt eget dop. Allan har vært borte lenge fra Aalborg, men har nå kommet tilbake igjen, og Aalborg er vanskeligere å komme seg bort fra enn man først skulle tro. Til sist får vi møte Steso, kallenavnet kommer av stoffet Stesolid, som er favorittdopet hans, og selv om Steso er en gjennomgående figur i de tidligere historiene, så er det først i slutten av boka at vi får bli kjent med ham på ordentlig, men da er det dessverre for sent.
Jeg leste som sagt Nordkraft for noen år siden, og fant ikke flere bøker av ham på norsk, så da jeg var i København tidlig 2009, gikk jeg innom en bokhandel for å finne flere. Der fant jeg ikke bare Superego, en novellesamling, og Nordkraft, men også hans da nyeste bok Eksil på et bord under en dobbeltsidig nekrolog fra en dansk avis. Ejersbo var nylig gått bort, og sorgen i litteraturmiljøet i Danmark var stor. Kort fortalt, Ejersbo fikk kreft, og brukte sine siste måneder på å fullføre Afrika-trilogien Eksil, Revolution og Liberty som alle utkom i løpet av 2009.
Han døde bare 40 år gammel, denne mannen som i følge Carsten Jensen, en annen dansk forfatter, skrev bøker om å tørre å utsette seg for livet. «Det er det, det hele handler om. Det er derfor, vi har kunsten.» fortsatte han, i talen til Ejersbo da han vant De Gyldne Laurbær for nettopp Nordkraft i 2002.
Og Nordkraft er en sterk bok om å utsette seg for livet, menneskene rundt seg, beruselse, både kjemisk og naturlig, en bok om mennesker som kanskje ikke pleier å få den oppmerksomheten i litteraturen som Ejersbo ga dem, mennesker på kanten av samfunnet, i de mørkeste hjørnene av de minste bodegaene i Danmark, menneskene du kanskje ikke ville snakka med på fest, men som jeg skal love deg at du gråter for og med når du leser denne boka.
Ejersbo etterlot oss seks bøker, før han døde så altfor ung. Kanskje utsatte han seg for mye for livet, men kanskje er det nettopp derfor bøkene hans slår så hardt som de gjør. Jeg vet ikke, jeg kjente ham ikke, og i følge artiklene jeg har lest om ham, var det ikke så mange som gjorde det. Han levde for arbeidet sitt, journalistikken og litteraturen, og han etterlot seg ingen barn, men et gigantisk manus som altså ble utgitt i 2009. Og bøkene ligger alle sammen og venter på meg ved siden av senga mi her på det lille rommet i København, og jeg gleder meg til å lese dem alle sammen. Mest sannsynlig flere ganger, som med Nordkraft. Og det håper jeg noen av dere gjør også.
Dette fikk jeg lyst til å lese. Takk!
Kan slenge meg på denne. Var på litteraturkurs rett utenfor København for litt flere somre siden enn jeg liker å vedgi, og Nordkraft sto på pensumlista. Skildringa av Steso og familien hans var vond og god, og boka sitter i kroppen lenge. Ei historie som gjør deg litt kvalm av å leve i det trygge, hverdagslige skandinaviske fengselet vårt, men som heller ikke utelukkende forherliger livet på utsida av dette.