Har du noen gang lesefatigue? Når du vasser i bøker, men ikke har lyst å lese noe? Det har preget meg i det siste, lesingen min har virket planløs og uten retning. Derfor var det veldig deilig å få Vinduet i postkassen. Dette er et tidsskrift som fokuserer på litteratur, og har både kritikk og skjønnlitterære bidrag. Tidligere tidsskriftanmeldelser fra undertegnede har vært preget av et ønske om at vi alle skal lese lurere ting og bli smartere. Det blir du selvsagt også av Vinduet, men av og til handler det om de enkle ting i livet, som å få tilbake leselysten. Etter å ha lest siste nummer av tidsskriftet har jeg skrevet ned følgende som jeg har lyst å lese:
- Diktboka Barnelærdom av Ingvild H. Rishøi
- Morten Jørgensens blogg
- Absolutt alt av A. M. Homes
- David Goodwillies selvbiografi Seemed Like a Good Idea at the Time
- Plutselig høre noen åpne en dør av Trude Marstein
- T.Singer av Dag Solstad (jada, jeg skulle selvsagt ha lest den for lenge siden)
- Alt som er gitt ut av det svenske forlaget Modernista, inkludert Andres Lokkos utvalgte tekster
- Coming Up for Air av George Orwell
- Rødt støv av Ma Jian
- Disgrace av J.M. Coetzee
I tillegg har jeg veldig lyst til å se filmene til Whit Stillman.
Nå kan det se ut som om jeg har ramset opp hver eneste bok som er nevnt, og det stemmer til en viss grad, samtidig som det sier mer om Vinduet enn jeg kan tvære ut av meg i en anmeldelse. Jeg elsket Ane Farsethås artikkel om inautensitet der hun leser Marstein i lys av Solstad, og Solstad i lys av Marstein. Faktisk skaffet jeg begge bøkene dagen etter at jeg hadde lest den og jeg holder på å lese dem nå. Morten Jørgensens drepende analyse fremtidsutsikten til den trykte boka var overraskende forfriskende i en litterær offentlighet som svømmer over av kjedelige fremtidsutsiktspådommer om digitale bøker. I tillegg ga forlagsintervjuet av Modernista-skaper Pietro Maglio meg troen på en annen bokproduksjon der debutantbøkene ikke er slurvete innbundet på billig papir, men hver utgivelse betyr noe.
Kanskje er det fordi jeg med min 25 par adidas hører til i målgruppen ”journalister med veldig dyre sneakers” som Knut Hoem mente beskrev Vinduets lesere, men jeg ble begeistret. Så var det selvsagt ting jeg ikke var så entusiastisk over, og artikler jeg ikke gadd lese, men jeg ble jo inspirert! Hva mer kan man be om i dagens samfunn?
Trackback/Tilbaketråkk