– Hva har du gjort i helga?
– Lest Nytt norsk tidsskrift.

Noen ganger lar man seg selv sitte og se 12 episoder av Cougar Town, fordi man føler for det og ikke orker å tenke. Implisitt i det er det en antagelse om at man vanligvis tenker mye. Men gjør vi virkelig det? Utnytter vi hele vårt intellektuelle potensial? Trofaste lesere husker kanskje mitt dannelsesprosjekt fra i fjor, da jeg leste bøker anbefalt av gode venner. I år har skal jeg lese fagartikler innen felt jeg ikke studerer. Jeg har valgt å kalle det Renessansemennesket, siden renessansens ideal var en person med kunnskap innen mange felt, heller enn bare sitt eget.

Nytt norsk tidsskrift kan sees på som god oppvarming til prosjektet. Cathrine Holst, som blant annet har skrevet Hva er feminisme, er ny redaktør, og er tydelig i sin leder på at hun ikke ønsker å gjøre tidsskriftet allment tilgjengelig, for å få en videre målgruppe:

Min erfaring er dessuten at målgruppespørsmålet er et lurespørsmål. Det man egentlig spør om er hvor eksklusivt NNT skal være. Er NNT for intellektuelle og akademikere? For den såkalte «kultureliten»? Jeg må svare ja. Jeg eier ærlig talt ikke ambisjoner om å nå ut til «folk flest» med NNT.

Så tar hun til ordet for at noen ting ikke kan skrives slik at alle forstår, og at disse samfunnsdebattene er viktig for å supplere demokratiet. For min del ble da altså lesingen av tidsskriftet både en start på dannelsesprosjektet mitt, men også en prøve for å se om jeg er en del av det gode selskap.

Formen til Nytt norsk tidsskrift er gjenkjennelig som vitenskapelige artikler skrevet en smule lettere, men med fullstendige referanseliste og fotnoter. Språket er akademisk og jamført Holsts ambisjoner er det ikke veldig lett tilgjengelig dersom formen er uvant for deg, men likevel ikke uforståelig. Tidsskriftet behandler samfunnsspørsmål i vid forstand, men fagfeltene representert i dette nummeret er ikke begrenset til de klassiske samfunnsfagene, men spenner fra historie til markedsføring. Blant de mest interessante artiklene var Helene Aarseths forskning på utdanningsmiddelklassens gjør-det-selv holdning til hjemmearbeidet, som gransker bærekraftigheta i den norske modellen med to fulltidsarbeidende foreldre og likestilling i hjemmet. Erling Sandmos fagkritiske essay om historiefaget og dets forhold til postmodernismen var spennende, og visesentralbanksjef Jan F. Qvigstad foredrag «Om åpenhet» var også blant mine favoritter. Noen artikler ble jeg direkte begeistret over å lese fordi jeg fikk ny innsikt i noe ukjent, noen artikler provoserte meg i den grad at jeg fikk lyst til å diskutere det videre.

Jeg undret meg over hvem som har tverrfagligheten til å holde tritt i med alle disse artiklene, selv med bakgrunn fra økonomi og HF-fag syns jeg til tider det var en utfordring. Filosof Olav Gjelsvik har skrevet en hard kritikk rettet direkte mot økonomer i forhold til miljø, en artikkel jeg har vanskelig å forstå hvordan ikke-økonomer skal kunne forholde seg kritisk til. Lettlestversjonen er at økonomer har en kjip agenda mot miljøet, der vi bruker regneinstrumenter for å hindre den villige staten i å ta handling. Jeg undrer meg over hvor mange ikke-økonomer som forstår konseptet med diskonteringsrate og hvordan det brukes, og hvordan politikerne evaluerer slike nytte-kostnadsanalyser. Sånn sett savnet jeg en nyansering av synet til Gjelsvik, og krysser fingrene for at noen tar opp debatten. Samtidig lurer jeg også på om debattpotensialet i artiklene blir tatt ut? Beate Elvebakks kommer med hard kritikk mot Dannelsutvalgets innstilling. Hun mener at den ikke ser på de forskjellige tradisjonene for dannelse og at rapporten er lite egnet for å endre noe i dagens system. Får vi en skikkelig debatt om dannelse i akademia etter dette? Eller er det for få som leser det, og som er villig til å gå inn i dette diskusjonsformatet?

Morgenbladet, ved Torbjørn Røe Isaksen, kritiserer Nytt norsk tidsskrift for å ikke være nytt nok. Siden jeg våger meg ut i dette ukjente tidsskriftlandskapet for første gang kan jeg verken si meg enig eller uenig, men jeg håper, som Røe Isaksen, at Cathrine Holsts eget prosjekt vil skinne mer igjennom i tidsskriftet.

Holst har rett når hun sier NNT ikke er for alle, samtidig føler jeg at flere burde prøve å anstrenge seg for å forstå og delta. Vi har alle godt av å utfordre oss selv, og du har tid.