Her en dag tikket det inn et twittertips fra @melkesjokoleine, hun ville vite hva redaksjonens litterære dealbreakere var. Bakgrunnen var en artikkel i New York Times, It’s not you, it’s your books, (NY Times krever pålogg for å lese, men det er gratis) som handler om hvordan litterær smak kan påvirke romantiske relasjoner. Rachel Donadio begynner med en anekdote:
Some years ago, I was awakened early one morning by a phone call from a friend. She had just broken up with a boyfriend she still loved and was desperate to justify her decision. “Can you believe it!” she shouted into the phone. “He hadn’t even heard of Pushkin!”
We’ve all been there. Or some of us have. Anyone who cares about books has at some point confronted the Pushkin problem: when a missed — or misguided — literary reference makes it chillingly clear that a romance is going nowhere fast.
Artikkelen rører bort i hvordan facebookoppramsinger av favorittbøker er en risikosport, ikke for pretensiøst, ikke for banalt, og hvordan en manns kjærlighet til Ayn Rand kan være kroken på døren.
Motivene til Madeleine for å vite redaksjonens syn på dette er uklar, kanskje har hun et godt øye til noen, og vil unngå å gjøre tabber. Uansett, vi er en særs billig redaksjon, slik er det når man lever på luft, kjærlighet og anmeldereksemplarer, og deler villig vekk. Ukens Spurn er altså:
Hva er din litterære dealbreaker? Og som vanlig vil vi gjerne ha deres svar også.
Anna Katharina
Setningen «Jeg liker ikke krim, jeg.» DET er en littærer dealbreaker og en turnoff av dimensjoner. Kunne like gjerne sagt at man ikke liker fisk. Vitner om et unyansert intellekt og lite livserfaring, og det kan vi jo ikke ha noe av.
Axel
Hmm, vanskelig. Jeg prøver å ha et åpent sinn også videre, den eneste virkelige «dealbreakeren» er om vedkommende ikke leser for fornøyelsens skyld. Det kan godt være Stephanie Meyer, men noen sterke følelser for bøker er nødvendig. Ellers er vel det å mislike Harry Potter et god indikator på at vi ikke passer sammen. Hevder man i tillegg at Ulysses er favorittboken, ja da er det nok over og ut.
Må like Harry Potter, men er hun nødt til å være en Ravenclaw?
Hanne
Jeg tror jeg har flere dealbreakere på musikkfronten, helt ærlig. Bøker kan man jo tross alt lese i stillhet. Men når det er sagt: Alkymisten er pur turn-off. Kanskje det går om han kan balansere med litt Woolf og Safran Foer, for eksempel…. men til og med da er det et sterkt tvilstilfelle. Og jeg er definitivt ikke stoka på ting som minner om attenhundretallserealisme (bortsett fra Ibsen, såklart) og naturalismen og den mer moderne skittenrealismen, men oddsen for å treffe på noen som drar fram Kiellands Gift som sin favorittbok er vel ikke de helt store. Det har i alle fall ikke skjedd foreløpig. Like greit. Kunne også krangla ganske heftig om Bjørneboes Haiene og Hemingways Klokkene ringer for deg. Jeg er ingen fan.
Julie B har tidligere avslørt egne svin på skogen som kan forklare hvorfor hun lever i singeltilværelsen, hun har jo tross alt lest alle 47 bøker i Sagaen om Isfolket ikke en, ikke to men hele elleve ganger. Kanskje er det derfor hun ikke kan tillate seg å være kresen:
Julie B
Jeg syns det er en fordel om de i det hele tatt leser bøker. Men jeg har hatt kjærester som heller ville dødd enn å lese en bok, fordi det var for slitsomt! En ting er dersom personen ikke har lest eller hørt om en forfatter, men om de ikke liker gode bøker når de så leser dem, det er verre. Det kunne vært verdens vakreste mann, det være seg Viggo Mortensen eller hans like, med hadde han satt seg ned og lest Tilværelsens uutholdelige letthet og rett og slett ikke liker den, hadde det vært kroken på døra.
Julie H
Så lenge de ikke er veldig opptatt av dikt er det greit for meg. Poesi er virkelig en umandig sjanger som er en total turn-off for meg.
Det er ikke helt sikkert at dette er en kvalitetssikret mening fra Julie H. Men det burde vært det.
Kristin
Jeg klarer ikke helt de guttene med en seriøs Lars Saabye Christensen-crush, de som bare leser alt og elsker det fordi det er dem. Og så sliter jeg med de derre pretensiøse mannlige litteraturstudentene vi har på Blindern, de som leser Thure Erik Lund for gøy. Dessuten ville jeg passet dårlig sammen med en som foraktet Harry Potter.
Men spørs om det ikke er Kristins samboer som har flest litterære lidelser. Uansett heldig at hun har en samboer fordi det ser ut som hun og redaksjonsmedlem Eivind ville vært en dårlig match.
Eivind
En interesse for litteratur er et stort plusstegn i seg selv, men en interesse for litteratur skal (forhåpentligvis) føre de vekk fra forfattere som Anne B. Ragde, Dan Brown og Danielle Steele. Om ‘min utkårede’ er opphengt i noen av de tre er det takk og farvel. Harry Potter er jeg heller ikke særlig begeistret for, men Ringenes Herre er et stort stort pluss. Kanskje vi kan gå på LOTR-weekend på Colosseum sammen. Jeg kler meg ut som Aragorn, du kan kle deg ut som Arwen. Deal on.
En åpen invitasjon fra redaksjonens sportsalibi og en av de få mennene som leser.
Linn
Dette har jeg ikke tenkt på før, mine tidligere utkårede har lest alt fra bare én bok i sitt liv (Naiv, Super) til flere, og smartere, bøker enn meg. Jeg kjefta på en date en gang fordi han likte Paulo Coelho, men han skyldte på at det var så lenge siden han hadde lest det, så det gikk bra. Jeg tror at en interesse for litteratur funker mer som plusspoeng enn minuspoeng for meg, sånn i det store og hele. Om han bare leser Dan Brown eller selvhjelpsbøker, så er det helt ok, jeg kan se på og snakke om film også, jeg, men om han kan gi meg en topp 5-liste med bøker, eller anbefale meg noe jeg ikke har hørt om, eller si «ja! den er dritbra!» når jeg nevner boka jeg leser nå, så ber jeg ham kanskje hjem på sjokolademelk, pannekaker og klining før han har fått snakka ferdig.
Så da er det bare å lese seg opp om du vil imponere redaksjonens vassekte forfatter.
Ekstraspørsmål: Hvem ville du datet av redaksjonens medlemmer?
Haha, Julie pimper redaksjonen? Vel, je synes sjokolademelk høres bra ut…
Vel, hadde jeg vært singel ville jeg sjekka opp Linn for lenge siden. :op
Jeg og Anna Katharina er nok definitivt ikke meant to be, ettersom jeg er både elsker Hanne Ørstavik (som var det hun dissa i det første hun skrev), og jeg liker heller ikke krim (uten at jeg helt skjønner hva det har med lite livserfaring å gjøre). Da føler jeg nok heller at Hanne og Linn er en bra litterær match for meg.
Sånn i det virkelige livet synes jeg som flere andre har sagt her at det viktigste er at de leser bøker (og synes det er greit at jeg er besatt av bøker). Jeg blir imidlertid veldig skeptisk til gutter som hyller Bukowski og Hemingway, særlig hvis de i tillegg går på hf ettersom min erfaring er at sånne gutter er vanvittig pretensiøse og selvopptatte med snev av mannsjåvinisme. Hvis en fyr derimot har litt Dostojevskij, Camus,Siri Hustvedt, Tomas Espedal og Frode Grytten i hylla er det bare å holde fast på ham.
Skulle han finne på å argumentere med overbevisning for at YA er den eneste sjangeren verdt å lese, ville det vært over før han rakk å si Twilight.
Litteraturinteresse, eller vilje til å lære er et gedigent pluss. Hater han Coetzee, Nabokov og Roald Dahl er sjansene små for at jeg orker å ha noe forhold gående. Subsidiært vil det antakelig gå galt hvis han er fortapt i Anne B. Ragde og Unni Lindell.
Den første meldingen var strengt tatt ikke skrevet av meg, men heller en straff for å ha levert for sent. Men det er riktig at jeg ikke er særlig begeistret for Hanne Ørstaviks bøker. Det kvalifiserer likevel ikke til å være dealbreaker. Det er jo bare én forfatter.
Men – jeg står ved at jeg synes det er flåsete å si at man ikke liker krim generelt. Det finnes så mange ulike typer krimbøker, og sjangeren er så vid, at det virker som om man ikke riktig har prøvd. Jamfør fisken. Du kan ikke si du ikke liker fisk bare fordi du ikke synes fiskepinner er særlig delikat.
Tja, jeg synes fortsatt det er en litt underlig ting å påstå. Er det lov å si at man ikke liker krim hvis man har lest ulike typer krim og fortsatt ikke synes at sjangeren er noe særlig? Ikke meningen å kverulere her, jeg bare har hatt veldig mange som har sagt at jeg kommer til å digge hiphop bare jeg hører den _riktige_ hiphopen. Det har ennå ikke skjedd. Noen ganger har man bare ikke sansen for et konsept. Og det må være lov det og. :)Men forsåvidt enig i at man ikke bør dømme en hel sjanger hvis man bare har lest en crappy bok.
Enig med Anna Katharina, å avblåse en hel sjanger er litt flåsete. Jeg er også skeptisk til folk som utelukkende leser én sjanger, det være seg krim, sci-fi eller chicklit (ok, en mann som leste BARE chicklit ville jeg personlig vel også vært skeptisk til på diverse andre grunnlag). Det kommer vel av at jeg er ganske altetende selv og gjerne vil ha en mulighet for å diskutere forskjellige typer bøker med min utkårede (noe jeg forøvrig har).
Og overdrevent kultursnobberi er bare slitsomt. Greit at du liker Joyce, Proust og Cervantes, men om du derfor aldri leser Donald er du bare slem mot deg selv.
Men dealbreakeren er vel: «Jeg leser ikke bøker, jeg.»
(Eller, som en håpefull beiler av en venninne en gang sa når hun fortalte at hun studerte litteratur: «Da leser du vel mange bøker, da?» Eh, ja.)
Det er nokre få greier eg har utvikla aversjon mot, og ville hatt vanskar emd ein mann som ustanseleg skulle overbevise meg om at eg burde like det likevel. Som han der nedlatande, middelmåde tenkaren Coehlo, som snakkar til og om kvinner som om dei var naive born og treng rettleiing frå kloke bestefar Coehlo, og vps så skal han ligge med dei så dei skjønar meininga med ilvet. Det er berre eit inntrykk, sikkert, men sit såpass fast i skallen at eg ikkje ville orka å bli utfordra på det.
I redaksjonen her er det liet å velge mellom for oss som likar menn over 40.
Det er unektelig et poeng av vi har lite menn over 40. Ikke for det, vi jobber med saken, stadig vekk.
Hvordan folk orker å henge med mennesker som ikke har lest Salamanderkrigen kan jeg bare ikke forstå.
«facebook oppramsinger» var forøvrig en litt ekkel leif. ;P
Dealbreakers:
«Carl Frode Tiller? Nei, du – jeg leser ikke nynorsk.»
«Hvordan kan du _lese_ dette, det er jo ikke bilder?»(Hvilken film?)
Og ellers folk som paraderer klassikerne rundt som om de er de eneste som noen gang har åpnet permene på dem.
Kim! Jeg er alle orddelingsfeils mor, i alle fall på denne bloggen, men jeg har rettet det opp nå. Takk!
Maja! En venn av meg gikk i dag rundt med en fet Knausgårdbok som kledelig tilbehør. Men det er vel ikke helt det samme.
@Kim: Capek er obligatorisk for alle oppegående mennesker:P
Jeg ville datet Linn for en Snickers!
Jeg ser det straffer seg å ikke svare når man blir spurn. Nå frykter jeg at ingen mann vil lese dikt høyt for meg igjen. Selv om jeg frister med både snickers og twist.
Mye rart her!
Om jeg husker rett hevdet G. Johannensen at han sluttet å lese romaner da han var 20. Han skrev imidlertid noen etter dette. Samme mann kalte også diktning for «en feminin og sentimental disiplin», noe som går godt overens med følgende påstand: «Så lenge de ikke er veldig opptatt av dikt er det greit for meg. Poesi er virkelig en umandig sjanger som er en total turn-off for meg.» Prosa for mannen og leilighetsdiktning for kvinnen altså – hun kan drømme seg bort i den uforståelige lyrikken, mens mannens pragmatiske tilnærming til verden ikke kan la seg besudle av løgn og forbannet dikt. Dikteren som står ved siden av et nytt byggprosjekt av glass og metall i storbyen er vår tids bilde på impotens.
Videre kan man spørre: Er problemet at mannlige studenter leser Thure Erik Lund, eller at de gjør det «for gøy»? Skulle mannlige studenter heller sluttet å lese Lund (til fordel for blant annet Donald og Harry Potter), eller skulle de i hvert fall undertrykt sin jouissance når de leste ham? Er poenget her at ‘vanskelig’ litteratur ‘egentlig’ er noe alle bare leser fordi de må, mens det ‘naturlige’ er å slappe av med barne- og ungdomslitteratur ‘for voksne’?
Paulo Coelho er en populær stråmann – å mislike ham er vel omtrent like definerende (og modig) som å gå med en rosa sløyfe mot kreft på jakkekragen. Hva er ‘overdrevent’ kultursnobberi, og hva er ikke? At folk som har lest få bøker kommer til å like Coelho er ikke overraskende og sier ikke nødvendigvis mer om personen enn at han leser få bøker, for vi lever i en kultur hvor det å lese bøker er sett på som et udelt gode, hvor litteratur = god samvittighet, for litteraturen er ‘dyp’.
Om flere kunne lært at litteraturen tvert imot er flat, at den er en tekstuell overflate av kråketær og raffinerte hieroglyfer, så ville også kanskje færre lest og likt Coelho. Selv har jeg ikke noe behov for å rangere ham lavere enn J.K. Rowling.
Kjære Arne.
Man kan på ingen måter benekte at du her har flere gode poeng, og rører bort på ting som også har blitt hvisket til meg fra annet hold. For det er jo unektelig «teit» (slik ble det sagt)og muligens tenåringsjenteaktig å sette opp kriterier for slike ting som ens framtidige partner.
Om diktningen; som Julie H roper ut i kommentarfeltet er dette ikke hennes ord, men heller de jeg skrev i hennes sted siden hun var litt sent ute. En intern vits, da vi alle vet at Julie H er en diktelsker, og en mann som leste dikt ville sjarmert trusa av henne (for slik har det også blitt sagt). Uansett, poenget ditt er likevel på sin plass, det er vanskelig for dagens menn å lese dikt uten å reduseres til tusseladder. Intet smerter meg mer enn dette, og hver dag leter jeg etter en mann som går på jakt, er tømrer, spiller fotball og leser dikt. Men her går jeg jo i fellen din igjen, for må en mann jakte og spille fotball for å være maskulin? Vi kan relativisere så mye vi vil, men kjønnsrollene er relativt rigide, og kanskje er det ennå ikke gått tilbake dit hvor diktning er en mannesyssel, men det kommer, kanskje!
Etter først å ha slått opp jouissance (for de uinnvidde: http://en.wikipedia.org/wiki/Jouissance), kan jeg si at svaret dersom de opplevde en glede med seksuelle konnotasjoner ved å lese Thure Erik Lund, så ja, da er det problemet. Men, for å svare på generelt grunnlag, det det siktes til er vel kanskje hvordan noen jåler seg med bøker de leser. Et enkelt og forståelig konsept. Selvsagt kan det tenkes at noen leser Thure Erik Lund for gøy, men sannsynligheten er nok større for at de leser det som pynt. For øvrig kan det jo hende vi alle burde dra til Norsk litteraturfestival for å diskutere om lettleste bøker kan ha litterær kvalitet. I’ll go if you go.
Hvordan unngå litterært snobberi (eller jåleri som jeg foretrekker) eller dyrking av det folkelige som en verdi av seg selv? Trenden i dag er at folk gjør begge deler, går på kammermusikkfestival og leser Pondus, eller går på teater og hører på Britney. Men noe vil alltid være feil. I noen miljøer gjør folk gjerne folkelige og allmenne aktiviteter med enten en ironisk distanse eller innenfor den rammen gruppen de tilhører syns passer seg. Dermed er det greit å like Britney, men vanskelig å si at man lytter til Moby. Eller man kan gjerne se på Paradise Hotel men ikke Himmelblå. Eller man kan lese John Irving, men ikke Paolo Coelho (som jeg er helt enig i at er en veldig enkel mann å mislike, i det miljøet jeg tipper vi begge tilhører, men kanskje ikke i en verden som er litt større enn littvit).
Er det noen vits i å lære noen vekk fra en litteratur de liker? Kan de ikke glede seg over det?
Innlegget var ment som litt skravleri, som jeg mener hører hjemme på en bokblogg som vår, som tross alt har en balanse mellom bokanmeldelser, skriveri, nyhetsformidling og refleksjoner rundt litteratur. Vi håper at vi blir oppfattet slik vi ser oss selv, litteraturelskende, ujålete og i liten grad selvhøytidelige. Dersom vi feiler, vær snill og si i fra. Tusen takk for at du tok deg tid til å gi tilbakemelding, det ga også meg mulighet til å si noe mer enn det skravleriet jeg skrev. Men jeg beklager det på ingen måter, jeg syns det var moro.
Til slutt, helt ærlig, jeg tror mannlige litteraturvitere som elsker George Johannesen er min største dealbreaker. Ikke fordi det er noe galt med han for så vidt, selv om vi vel alle kan enes om at han var en arrogant jævel, men fordi disse mennene har en egen evne til å være helt uspiselige. Det er kun basert på egen empiri.
Ingen aversjoner mot det ujålete.
Min bruk av begrepet jouissance var muligens vaklende, muligens et forsøk på snobberi, og min kjennskap til Lund er ennå for dårlig til at jeg kan mene for mye, men jeg hadde ikke (først og fremst) de seksuelle konnotasjonene i tankene da jeg skrev det. Jeg hadde Barthes’ behandling av begrepet i tankene, tror jeg, og hans idé om ‘the pleasure of the text’, hvor han skiller mellom plaisir og jouissance, som med et annet av hans begrepspar kan overføres til ‘readerly’ og ‘writerly’ tekst. (Sorry blanding av norske, engelske og franske begreper, jeg er litt usikker på de norske og har ikke tilgang på bøker hvor jeg er.) Jouissancen jeg da siktet til var knyttet til den aktivitet det kan være å lese Lund (med, Barthes: som om man selv er delaktig i å skrive teksten mens man leser den, eller noe sånt). Slik jeg har (mis?)forstått Barthes, er det seksuelle vel så mye en metafor som at det skal oppleves som et samleie; en metafor på deltakelse, aktiv nytelse, og ikke passiv lesning (jamfør uttrykket ‘å sluke bøker’).
Poenget med alt dette var simpelthen å hevde det motsatte av det du hevder her: «Selvsagt kan det tenkes at noen leser Thure Erik Lund for gøy, men sannsynligheten er nok større for at de leser det som pynt.» Hvor kommer denne sannsynligheten fra? Er det den sunne fornuften? Mellomgulvet? Jeg forstår ikke dette helt, for meg virker dette som en typisk ubegrunnet påstand om tilgjort åndssnobberi. Man kan aldri peke ut hvem det gjelder, men ‘de er der et sted’. Selv har jeg bare lest Grøftetildragelsesmysteriet. Det er trolig den sterkeste leseropplevelsen jeg har hatt på norsk, jeg kan ikke huske å ha ledd så mye av (altså med) en bok før, og jeg har heller aldri hatt opplevelsen av å lese noe så seigt. Boka er ingen page turner, men det betyr ikke at den er kjedelig, det betyr at man ikke kan ‘sluke’ den fordi den gir en utmattende motstand på hver eneste side.
Jeg snobber en del med bøker. Jeg tar meg selv i å si hva jeg har lest og jeg finner meg selv ofte på biblioteket med en bok liggende foran meg som jeg ikke nødvendigvis har tenkt å lese, men som jeg liker at ligger foran meg. Det er en av mine mange svakheter: Jeg liker å gi et inntrykk av meg selv som jeg tror står i forhold til meg selv, altså som er bedre enn meg selv. Jeg er overbevist om at jeg deler denne narcissistiske svakheten med mange, og jeg veksler mellom å skamme meg over det og å le av meg selv.
Jeg tror absolutt det er et poeng å lære noen vekk fra en litteratur de liker. Det kan kalles (ut)dannelse, slik man lærer barn å like dette eller dette, å avstå fra dette eller dette. Det er en utskjelt rolle å ta i dag, å hevde at det er forskjell på ting. Det er vel et forsøk på å skape seg en slags mening i tilværelsen og/eller kunsten, et forsøk på å unngå nivellering. Men litteraturen har i dag blitt en slags privat affære, noe man kan sitte hjemme alene og ‘like’, uten at noen skal kunne blande seg opp i det. Jeg ville aldri forlange at alle lesere skulle opp på et ‘litteraturvitenskapelig nivå’ (som forøvrig sjelden er noe særlig å skryte av) – jeg ville aldri si at enkelte lesere er for umodne til å lese dette eller dette. Mitt poeng er enkelt: Man kan få rikere, mer intense leseropplevelser jo mer man vet om det man leser, jo mer man vet om litteraturens egenart. Siden du snakker om ‘å glede seg over’, kan kanskje Barthes’ distinksjon være nyttig igjen: Glede (plaisir) er ikke like aktivt som jouissance. Noen typer litteratur gir større gevinst på dette enn andre. I mine øyne er Georg Johannesen interessant og J.K. Rowling er det ikke.
Jeg forstår at mine innspill her kanskje oppleves som i overkant ‘alvorlige’, kanskje til og med ‘malplasserte’.
Ingen beklagelser er nødvendige.
Georg Johannesen skrev dikt, romaner, kronikker, essays… Jeg kjenner ikke godt til hans produksjon (ennå), men om man insisterer på å kalle ham arrogant, så er i så fall arroganse en dyd i dag, i motsetning til den kyniske ironiske distansen som er livsnødvendig for de aller fleste som jobber ‘i media’, reklamebransjen e.l. Hvis arroganse er å si at litteraturformidling er en forflatning av litteraturvitenskap, å gi etter for imperativer om nytteverdi; hvis arroganse er å kunne si til en Dagbladet-journalist at jobben han gjør er tåpelig, trolig skadelig, så er ikke arroganse stort annet enn mot. At Georg Johannsen kunne være høylytt ‘arrogant’, tror jeg handlet mye om at han var kunnskapsrik og hadde mot til å bruke kunnskapen.
Postes uredigert.
Jeg hater Dagbladet as much as the next girl (http://bokmerker.org/?p=5181), og jeg skulle ønske vi hadde en intellektuell offentlighet i Norge. Der tror jeg vi enes.
Men, jeg er uenig i at arroganse er et utrykk for dannelse. De menneskene jeg møter som virkelig er dannede er de som har masse kunnskap og innsikt, men som aldri får andre til å føle seg underlegne. Jeg har vært i middagsselskap hos folk som gjør alt for at du skal føle du har like mye å komme med som de har. Til tross for at du bare har en brøkdel av utdannelsen(sammen med andelen leste bøker, vinkjennskapen og sette filmer). Likeledes har jeg sittet rundt kafebord med menn (og ja, de er gjerne menn), som ikke har noe særlig mer å skilte med enn meg, men som har gjort alt for at jeg skal føle meg underlegen, slik at de kan føle seg viktigere, mer dannede og intellektuelt begavet. Metodene er velkjente, franske utrykk, boktitler på tunge verk, namedropping av teoretikere.
Kanskje er det denne mekanismen jeg har problemer med når jeg kritiserer jåleriet. Kanskje er det galskapen i å definere seg gjennom hva en har lest, og definere de andre gjennom hva de ikke har lest (for øvrig har Milan Kundera en veldig fin analyse av dette med å identifisere seg selv i Udødeligheten). Selvsagt har jeg ikke belegg for å påstå at det er mer sannsynlig at det var pynt. Det er vel et utslag av på seg selv kjenner man andre. Hvor ofte har jeg ikke slitt meg gjennom bøker for å kunne nevne at jeg har lest dem? Som du selv trekker fram, av og til er det kun image. Men selvsagt, jeg har jo ikke lest Thure Erik Lund, kanskje er det potensielt min nye yndlingsforfatter. Hva vet vel jeg?
Men mister man ikke noe med denne «utdannelsen»? Dersom man har en veldig analytisk tilnærming til lesingen kan man miste den umiddelbare følelsesmessige reaksjonen. Faktisk, la oss sitere Sontag:
Against interpetation – http://www.coldbacon.com/writing/sontag-againstinterpretation.html (de av dere som enda gidder å lese kommentarfeltet og ikke har lest den, slå dere løs, Sontag er kul)
Skal bøker kun gi intellektuell glede, er ikke den emosjonelle opplevelsen like viktig? Jeg er glad jeg enda kan se film uten å tenke på bildesnitt, referanser til andre verk, klippingen, men faktisk leve meg inn i det. De som har det sånn med bøker, og lar seg glede over «enkle» bøker, misunner jeg litt. (Men, ikke vær redd, jeg gjør det ofte, men ikke ofte nok.)
Dine innspill er ikke malplasserte, for som vi vet, og som min far alltid sier til meg:
Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, har i det hele tatt fattet begge deler dårlig.
«Metodene er velkjente, franske utrykk [jouissance], boktitler på tunge verk [Grøftetildragelsesmysteriet], namedropping av teoretikere [Roland Barthes].»
Dette du beskriver i begynnelsen er jeg selvsagt enig i – det er så godt som umulig å være uenig i det. Det er bedre å være klok og raus enn dum og arrogant.
Om fortolkning vil jeg si følgende: Enhver fortolkning er en reduksjon, på samme måten som at å leve er å redusere verden til sitt eget perspektiv. Derfor er jeg enig med Sontag-sitatet på et vis, men basert på metaforene hennes tror jeg at hun feller en mer negativ dom over dette enn meg selv. Alternativet til å ‘motstå fortolkning’ vil vel være noe mer lekent, kanskje ‘følerisk’ (selv om jeg ikke tror det har noen hensikt å skille ‘følelsene’ fra ‘intellektet’).
Min tanke vil heller være noe som dette: Det vi kaller følelser er uansett i stor grad styrt av vår bakgrunn – hvor vi var vokst opp, hvilke andre bøker vi har lest osv. Derfor blir det ikke noen ‘renere’ form for lesning om man kaster teorien og ‘intellektet’ på båten for å kunne nyte boka mer ubseudlet. Siden vår lesemåte uansett er preget av hvor vi vokser opp (i vårt tilfelle i et senkapitalistisk reklame- og mediesamfunn, kan man kanskje si), kan teori være fruktbart for å lære seg andre lesemåter.
Derfor er jeg skeptisk til en rent ‘ludisk’/leken tilnærming til litteraturen, fordi jeg tror en slik tilnærming overvurderer sin egen uskyldighet. Og forøvrig: Er ikke nettopp jouissance-begrepet en tilnærming som viser at å lese (writerly) er noe mer enn en intellektuell prøve? Jeg har ikke lest noe av Sontag, men vet at hun har lest mye Barthes. Jeg tror ikke det har noen hensikt å sette opp intellektuell glede og en emosjonell opplevelse som en motsetning (legg merke til at jeg er raus og ikke sier dikotomi). Da jeg leste Grøftetildragelsesmysteriet oppfattet jeg det ikke som en intellektuell prøve men som en erfaring av at litteraturen faktisk kan være eksplosiv, overrumplende, totalt uforutsigbar.
Jeg vil derfor til slutt, som en god middagspartner, insistere på at vi er uenige. Når jeg ser en film i dag ser jeg mer og mer etter dette du er glad for at du ikke ser etter. Hvis målet kun hadde vært å leve seg inn i filmen, ville trolig et godt dataspill vært mer effektivt. Jeg sier ikke at dette er ditt eneste mål når du ser film, men at det for meg ikke er et tilstrekkelig kriterie. Å være formbevisst er ikke å ødelegge filmopplevelse, men tvert imot å utvide den, selv om det gir en mulighet til å kritisere fra flere kanter enn det som gjelder ‘historien’, ‘karaktere’.
Jeg vil også slå et slag for å ikke skille spøk og alvor.
Postes uredigert.
Ideelt sett skulle jeg vært en elskverdig vert og latt deg få siste ordet. Men, den gang ei, men det blir om ikke annet kort(ere).
Selvsagt sier jeg noe mer enn at det å være raus og klok er bedre enn å være arrogant og dum. Arrogant og intelligent er heller ikke dannelse, det er hovmod.
Det er en vesensforskjell mellom intellektuell glede over noe og en umiddelbar emosjonell respons, og den akademiske klassen i vårt samfunn dyrker det første på bekostning av det andre. Mens våre venner i antikken hadde glede av begge til hver sin tid(jf dyrkingen av Dionysos), noe renessansemennesket valgte å la ligge når de tok opp kulturen igjen (et poeng som vel også blir tatt fram i dekonstruksjonen. Se der, jeg kan også namedroppe teorier). Det er et gode i å hengi seg til noe uten intellektstyring, på samme måte som det er et gode å utfordre tankeevnene. Sex, fråtsing og kos gjør seg for eksempel best uten at man tenker for mye på det. Med film har jeg en faktisk evne til å leve i filmen, og det setter jeg så mye pris på at jeg nekter å endre måten jeg ser film på, selv om jeg også finner diskusjoner i etterkant givende. Bøker kan leses på flere måter, og begge tilnærminger har en sterk egenverdi.
Det er vel noe genuint uraust med å si at man er raus. Men til tross for dette håper jeg jeg ser deg igjen!
Hilsen Julie, som alltid er (best) uredigert!
Jeg er glad for å ikke få siste ordet ved bordet, det ville bare gjort meg usikker, fomlende.
Du nevner «en vesensforskjell mellom intellektuell glede over noe og en umiddelbar emosjonell respons», men hva denne vesensforskjellen består i virker for meg mer uklart. Skal vi velge når vi er dionysiske og når vi er appolinske – er dette et (kunstig?) skille vi bør etterstrebe å opprettholde? For meg høres dette ut som Blindern-studenten som leser fra 10-15, og som bruker ettermiddagen på å ‘kople av’ med noe mer underholdende.
Med fare for å tvinge deg inn i mine vendinger, vil jeg fortsette: Er ikke i så fall å ‘kople av’ i dag det samme som å kople seg på en medie-, reklame-, underholdningsindustri som har klare politiske konsekvenser? For min del har studiene vært en mulighet til å få disse tingene på avstand – de har gitt meg en anledning til å se dem med en mer kritisk distanse. Jeg sier ikke at jeg er er mer klarsynt enn andre, men synet mitt har i hvert fall endret seg, og jeg er glad for det. Prisen for dette er kanskje at jeg lever meg mindre inn i filmer, lever meg mindre inn i bøker, lever meg mindre inn i tv-programmer, blir mindre grepet av ‘historier fra virkeligheten’ osv. Det er en pris jeg har vært villig til å betale.
For meg er nettopp problemet med humaniorastudenten i dag (jeg vet ikke hvordan det var før, men jeg har en lei tendens til å si ‘i dag’) at han/hun opplever sin egen utdanning som noe snevert, noe kunstig, i motsetning til den mer ‘naturlige’ dragningen mot underholdning og kanskje også eskapisme. Derfor stirrer litteraturviteren skamfullt ned i gulvet når han får det enkleste spørsmål fra en utenforstående: Han tror ikke på seg selv en gang!
Kanskje er det mitt tap, at jeg stadig sjeldnere kan hengi meg til noe uten ‘intellektstyring’, men jeg har som sagt liten tiltro til at dette lar seg gjøre. Samtidig kan man snu det på hodet: Mennesket er et dyr med simple drifter; spiser og puler og dreper. Dette er ikke mindre interessant. Jeg tror bare, igjen, at man ikke kan isolere disse fra hverandre. Min ideelle humaniorastudent (og dette gjelder vel alle studenter) prøver å bringe sin kunnskap inn i sin øvrige hverdag, i stedet for å evakuere dette til lesesalen og snakke manisk om kommende eksamen, som om å studere er å lese til eksamen. Nettopp slik kan man jo teste hvorvidt denne teorien finner et slags feste i virkeligheten, kan utgjøre et fruktbart rammeverk for en (blant flere) måter å forstå (noe av) verden på.
Alle tilnærminger til bøker har verdi. Men om litteraturvitenskap skal være en vitenskap, så må man også felle kvalitative dommer. Derfor har man litteraturkritikk: Det er forskjell på ting, og om dette er en (historisk/sosial) konstruksjon (altså at det ikke egentlig finnes noe sikkert [estetisk] fundament for hvorvidt en tekst er ‘bedre’ enn en annen), så kan man allikevel operere innenfor dette konstruerte rammeverk, eventuelt utvide det (noe som gjøres hele tiden) eller til og med sprenge det. Rammeverket muliggjør interessante (og uinteressante) diskusjoner rundt hva om er god og dårlig litteratur. At man kan føle seg dum og/eller tråkket på tærne er nesten ikke til å unngå her. Smak er pinlig etter min mening, og det er alltid leit å like noe andre finner banalt. Som du er innom vil en arrogant tilnærming fra smaksdommeren trolig bare gjøre mer skade her; hun vil tvinge den som liker ‘det banale’ inn i en forsvarsposisjon hvor han sier ‘jeg syns det er bra, jeg’ (som om det å åpne og lukke setning med seg selv umuliggjør enhver videre diskusjon). En god smaksdommer er neppe arrogant, jeg er enig i dette. På den andre siden tror man i dag (igjen!) oppfattes lett som arrogant i det øyeblikket man vurderer noe lavere enn noe annet.
Send meg vinen er du snill.
bip biip biip biiiip biip biiip bip biip that was lady gaga in morse code
http://www.youtube.com/watch?v=iO3sBulXpVw&feature=related
Først: hahaha, youtubevidoen er vicious, men morsom.
Påstand: HF-studenten lever ikke ut begge sidene, men ingen av dem.
Den gyldne middelvei er, secondo me, den aller verste veien man kan gå. Heller bør man leve ut begge typene ekstremt. Ikke streve på lesesalen med pensum, men lese det man vil, men gjøre det ordentlig. Så bør man delta i orgier om natta.
Litteraturvitenskap er konstruert for å gi viktighet og vitenskaplig kredit til faget. Det er helt tydelig historisk hvordan man utviklet faget i en retning som skulle gjøre det mer legitimt som vitenskap. Men det er ikke dermed sagt at det er objektivt.
Smak er ikke pinlig, det er morsomt. Diskusjoner innenfor et teoretisk rammeverk er også morsomt. Alt til sin tid som de sier.
Jeg gikk visst uten å si ifra, det var uhøflig. Selv trenger jeg en del sørg og må gjennomføre mine orgier på dagtid. Takk for samtalen, det var berikende. Arne
sørg=søvn