Ryktet i media sier at Karl Ove Knausgård er the man to be i disse tider. Akkurat ute med sin tredje bok i sitt selvbiografiske verk, Min kamp, dominerer han innboksen med pressemeldinger fra forlaget. Han har rukket å vinne Brageprisen for første bind Min kamp 1, og er i tillegg nominert til Nordisk råds litteraturpris for samme bok. Og hold dere fast: Både svenskene og danskene elsker ham. Det meldes også om en avtale om oversettelse til tysk (jo da, de skal endre tittelen). Folk går mann av huse for å skaffe seg signaturen hans i en av bøkene. Alt går Knausgårds vei.

Forlagssjef i Oktober Geir Berdahl er forståelig nok i hundre for tiden, og minst like oppglødd som Knausgård selv.

– Da jeg leste manuset til første bind av Min kamp, tenkte jeg: Dette er fantastisk! Det er en frigjørende bok som viser at alt er mulig i litteraturen, sier Berdahl til Dagsavisen.

Knausgård røper til samme avis at mottakelsen av de første bøkene vil komme med i siste bind. Forfatter Tore Rem sier til Klassekampen at dette er spennende fordi verket kan være i dialog med sin egen mottakelse. Det er nesten svimlende så interessant folk synes dette er. Jeg klarer ikke helt å ta av.

Mitt umiddelbare inntrykk i september var at dette aldri kom til å gå bra. Kanskje var det tittelen, eller bare oppfatningen av Knausgård som ekstremt selvopptatt, men jeg sverget på aldri å ha noe med dette prosjektet å gjøre. Jeg fryktet en serie ordrike, svulmede bøker om hvor ensomt livet er som forfatter.

Etter uttallige anmeldelser, utdrag på radio og smuglesning i bokhandler, er det nesten som om jeg har lest bøkene allerede. Jeg blir imidlertid aldri veldig fristet til å plukke dem opp selv, men jeg begynner å lure på om jeg tar feil. Det virker ikke lenger bare som en hype. Min kamp vil stå fast som et stort verk i norsk litteratur, skal vi tro litteraturkritikerne, forfatterne og forlagsfolkene, som denne høsten har løftet Knausgård frem foran storheter som Dag Solstad og Kjartan Fløgstad. Hvorfor blir jeg da ikke overbevist?