En del av alle historiene
29. oktober 2009 | Linn Strømsborg | 7 kommentarer
En del av historien
Ellen Mari Thelle
Tiden 2009
538 sider
Ellen Mari Thelle debuterer i høst med En del av historien, en stor roman på mange måter. Det første jeg vil gi kudos for er omslaget, et enkelt og stilfullt omslag som på mange måter ligner omslagene på Karl Ove Knausgårds tidligere bøker Ute av verden og En tid for alt, og ja, Thelle blir nevnt i samme åndedrag som Knausgård, hver eneste gang noen snakker om henne til meg, så er det i sammenheng med Knausgård. ”Jeg har ikke lest noe så bra siden Knausgårds forrige”, ”Hun er den nye Knausgård”, og Thelle selv sier i et intervju for ABC Nyheter at hun ser opp til Karl Ove Knausgård som forfatter. Knausgård, altså, knaggen å henge henne på. Og for en knagg det må være for en debutant.
Boka handler om Elise Falck, en 32 år gammel kvinne som har reist hjemmefra for å jobbe med masteroppgaven sin i historie. I den første delen av boka møter vi henne mens hun er i Andenes, det er jul og moren, lillesøsteren og kjæresten hennes har kommet for å feire jul sammen med henne der oppe. Elise skriver en master i historie, men da hun en kveld på puben blir spurt om hva hun driver med, så svarer hun at hun er marinbiolog.
Verdens største pattedyr på sin siste reise gjennom havet. Hjertet har sluttet å slå og den store munnen glir opp. Det tomme blikket som stirrer ut til sidene, det kalde vannet som omslutter den. Jeg sto der på tuppen av neset og så det for meg. Denne enorme hvalkroppen som langsomt begynner å falle. Tyngdekraften som gjør alt om til sitt.
Jeg vil ikke si for mye om handlingen i boken, både fordi det er vanskelig, og fordi den ikke egentlig er så viktig. Det viktige her er spørsmålene man får under lesningen, alt man lurer på om hovedpersonen Elise. Hvorfor lyver hun? Hvorfor lyver hun til mennesker hun ikke kjenner, hvorfor lyver hun til familien sin, hvorfor lyver hun til kjæresten sin? Hvorfor har hun reist til Andenes, hvorfor vil hun ikke hjem igjen?
Språket i romanen er nydelig, Thelle er en debutant med stålkontroll over stoffet sitt og hvordan hun presenterer det for oss lesere. Handlingen i boka fortelles av Elise, og det er en blanding av nåtid og fortid, samt ispedd mange betraktninger og historier rundt menneskene Elise møter eller ser på gata, gjennom vinduer om kvelden, i butikken, på puben – historier som kanskje stemmer, kanskje ikke, og dette er det jeg likte aller best ved boka. De mange historiene i hodet til Elise om nettopp mennesker hun ikke kjenner, men som hun kanskje tilegner sine egne drømmer og historier.
Jeg kommer ikke til å nevne Knausgård når jeg snakker om Ellen Mari Thelle, ikke fordi jeg mener hun ikke fortjener det, men fordi jeg mener boka er god nok i seg selv, Ellen Mari Thelle er god nok i seg selv. La Ellen Mari Thelle være Ellen Mari Thelle, det holder for meg.
Tags: debutant > ellen mari thelle > Karl Ove Knausgård > Tiden Norsk Forlag
Comments
7 kommentarer to “En del av alle historiene”
Legg igjen en kommentar
29. oktober 2009 @ 3:45 pm
Fin omtale! Nå fikk jeg og lyst til å lese en 538 siders lang roman, det er lenge siden jeg har følt på det.
30. oktober 2009 @ 11:10 am
Minner meg om George fra Seinfeld, han lyver og sier han er marinbiolog til jenter han møter!
31. oktober 2009 @ 12:48 am
Ja! Det stemmer. Neppe tilfeldig? Is there a marine biologist here?
9. november 2009 @ 9:26 pm
Jeg er svært begeistret for boka! Les den!!
25. november 2009 @ 12:33 pm
[...] Sitat: «Kunne hun lukte at jeg ikke er moren hennes?» Les gjerne Linns omtale av boka på Bokmerker. Bergljot Nordahl vil bli sin egen gammel-dame-trend. (Foto: Oda [...]
11. januar 2010 @ 10:50 pm
Nå har jeg lest boken, og jeg er sånn middels fornøyd. Kanskje mest fordi jeg ikke klarer å elske bøker der hovedpersonen er en dust? Men når jeg leser anmeldelsen din, tenker jeg at du har helt rett – språket er fint, beskrivelsene er fine… Det er bare det at jeg hater Elise Falck!
12. januar 2010 @ 9:17 am
Kristin – Jeg hadde nok samme forhold til Elise Falck, jeg likte henne ikke, men for meg ble det noe av det som drev meg fremover. Denne frustrasjonen over hvorfor hun gjør som hun gjør, en lesning som ga meg mange ‘åh, nå gjør du det igjen, din dust’-opplevelser. Men jeg likte det litt, og det var allikevel noe der, et lite glimt av menneskelig svakhet, og ikke ondskap, som ga meg sympati med henne allikevel. Rett og slett en veldig kompleks bok (og ikke minst hovedperson) dette, og det er det som gjorde den så bra for meg.