Litt trist matematikk
Kjersti Annesdatter Skomsvold
Dikt
Oktober, 2013
Trenger hun egentlig noen introduksjon, godeste Skomsvold? Neppe.
Jeg oppdaget henne gjennom den heftige opplevelsen jeg hadde da jeg leste Monstermenneske. Ikke bare var det intenst å lese de seks hundre sidene, men den slapp liksom ikke taket i meg etter jeg var ferdig. Det er blitt en av de bøkene jeg gjerne anbefaler folk å lese, (og forsvarer mot det misvisende ”ME-bok”-stempelet) for deretter å tvinge dem til å fortelle meg hva de synes om den.
Da jeg på Oslo bokfestival i høst hørte Skomsvold fortelle at den kommende diktsamlinga hennes skulle handle om matematikk, sorg og Bibel, rakk jeg å bli overrasket i et halvt sekund, før hjernen min minnet seg selv på hvem det var snakk om her. Skomsvold kan selvfølgelig kombinere sorg, matematikk og Bibel i en diktsamling. Ingen grunn til bekymring.
Dersom hun ønsker å vise at en påstand er sann,
kan hun anta at påstanden er usann,
og deretter vise at dette fører til en umulighet,
en selvmotsigelse.
Kjenner jeg henne rett,
vil hun prøve å gjøre det motsatt.
Forsidebildet. Se på forsidebildet. Allerede her kommer forfatterens fabelaktige humoristiske sans til syne. Og mer skal det bli. Men, altså; struktur, innhold:
Boka har seks deler, Døden er usann, Håpet er usant, Nåden er usann, Nåden er sann, Håpet er sant og Døden er sann. Hver del er en monolog fra en ny mann, fra et nytt sted i verden. Gud er en av fortellerne, og sønnen hans også. Alle har de én felles interesse: Lillith.
I bibelhistorien var Lillith Adams første kone, som forlot ham fordi hun ikke ville underkaste seg ham. En dame etter min smak, med andre ord. Og i Litt trist matematikk blir vi kjent med Lillith ved hjelp av disse seks mennenes beretninger om henne. Dette er en flott idé, men er vel det eneste jeg synes Skomsvold ikke får helt til her; stemmene blir for like. Gud er den som klarest skiller seg ut, og lar oss få bli med inn i fremtiden, han vet selvfølgelig hva som kommer til å skje. Hans monolog starter derimot med et tilbakeblikk, hvor han reflekterer over egne handlinger:
Det var så mørkt. Noen ganger lurer jeg på om jeg gjorde en feil da jeg skapte jorda uten å se noe. At jeg først burde la det bli lys.
Og nettopp dette er det som gjør Skomsvold så unik, hun evner å kombinere humor og alvor, sorg og trivialiteter på en forbilledlig og særegen måte. Overgangene mellom sort og hvitt er ikke brå eller hakkete, de er myke, umerkbare og velkomponerte. Diktsamlinga rommer så mye, det er lag på lag med refleksjoner, tanker, assosiasjoner, betraktninger og idéer. Det er morsomt å bli kjent med en person gjennom andres øyne på denne måten, og først da jeg hadde lest gjennom diktsamlinga første gang, slo det meg at jeg ikke egentlig hadde møtt Lillith selv; hun vokser frem for leseren gjennom mennenes beskrivelser og fortellinger.
Abel forteller om hvordan Lillith sørger over Jesus og hvordan hjernen vår spiller oss puss når verden er som svartest:
Vi er rette streker for å få plass i det smale.
Hun drømmer ham levende, blir så glad, vekker meg,
forteller at alt er en misforståelse. Han sitter jo på bakerste rad!
Hører på presten… Da kan han umulig ligge i den ekle kista…
Jeg stirrer på pupillene hennes som henger fast i taket,
hun tør ikke å lukke øynene, er redd for å skli inn i søvnen hans.
Flere ganger gjennom denne diktsamlinga føles det som Skomsvold avslører hemmeligheter for meg. At jeg er den nye i gjengen som ikke helt forstår alle de interne spøkene og referansene fullt ut ennå. Det er mange paralleller til Monstermenneske her, gjennom episoder, forfattere og fraser det blir referert til. Har man lest romanen først, løfter det nok leseopplevelsen av Litt trist matematikk noen hakk. Uten at det er en forutsetning, det må presiseres, de fleste referansene er så implisitte at jeg ikke tror noen vil føle seg ekskludert. Som med Monstermenneske opplever jeg også med denne diktsamlinga at Skomsvold forsøker å utforske og forstå verden gjennom språket, at skriving er noe eksistensielt.
På toppen av fjellet har Gud mistet et lite tjern.
Lillith blander seg ut i sotet fra de kremerte, kaver rundt,
som om hun forsøker å fange fluene,
skjelettet hennes fryser, hun svømmer uten å bli våt på skuldrene,
setningene sklir ut av den dype rynken i pannen.
Jeg er så glad for at Skomsvold har dette forholdet til skriving, det kan jo ikke bety annet enn at vi har flere utgivelser i vente. Og det, det gir ro i sjela til en stressa student.
Hm. Jeg har altså et så helt utrolig ambivalent forhold til Skomsvold nå. Jeg begynte på Monstermenneske, elsket den, leste Jo fortere… mens jeg fortsatt var midt inne i Monstermenneske, elsket den også – og så kom jeg til en bråstopp da jeg syntes Skomsvold rotet seg langt inn i et utrolig kjedelig villniss av eksperimentell referering av litteraturhistorien som mest av alt virker påtatt og pretensiøst. Jeg ble så sykt skuffa! Jeg er fortsatt ikke ferdig med Monstermenneske, altså, så det kan jo være jeg får en ny overraskelse i postiv retning. Uansett merker jeg at jeg er utrolig nysgjerrig på diktsamlinga hennes, og mistenker vel at lyrikken kanskje passer henne vel så bra som medium enn mursteinsromanen.. Takk for fin omtale i alle fall! :)
Du, jeg forstår akkurat hva du mener. Det er også nettopp derfor jeg synes det er så spennende å diskutere Monstermenneske med andre som har lest den. Noe av poenget er jo nettopp dette skiftet midt på, ikke sant, med en dreining fra første- til tredjeperson, med at hun kanskje er i ferd med å bli frisk (eller er hun egentlig det?) osv. Jeg opplevde det ikke som pretensiøst, men det er nok mye fordi jeg ikke er litteraturviter selv og dermed synes det var spennende med disse forfattermøtene hennes, beretningene om livet på Lillehammer der, referansene til verk og sånt.
Så er det også noe av det jeg mener når jeg skriver at boka liksom ikke slapp tak i meg etter jeg hadde lest ferdig; jeg forstod mer og mer (liker jeg selv å tro i alle fall) av hvorfor hun har gjort som hun har gjort med strukturen og alt, i ettertid. Har også sett og lest min del intervjuer med Skomsvold, og opplever vel å forstå bøkene hennes bedre etter hvert som jeg liksom «blir kjent» med henne selv. Og forstår at dette er litt fy-fy i fine litterære kretser, dette med å ha et ønske om å trekke forfatteren selv inn i helhetsbildet, men jeg LIKER altså det da :) Men dette kunne vi sikkert diskutert en hel kveld, hehe. Gøy at du likte denne anmeldelsen i alle fall! :) Og har forstått det som hun skriver på en ny roman nå, det blir sikkert noe helt nytt igjen. Forutsigbar er hun i alle fall ikke, denne Super-Skomsvold :)