mattebildeLitt trist matematikk

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Dikt

Oktober, 2013

 

Trenger hun egentlig noen introduksjon, godeste Skomsvold? Neppe.

Jeg oppdaget henne gjennom den heftige opplevelsen jeg hadde da jeg leste Monstermenneske. Ikke bare var det intenst å lese de seks hundre sidene, men den slapp liksom ikke taket i meg etter jeg var ferdig. Det er blitt en av de bøkene jeg gjerne anbefaler folk å lese, (og forsvarer mot det misvisende ”ME-bok”-stempelet) for deretter å tvinge dem til å fortelle meg hva de synes om den.
Da jeg på Oslo bokfestival i høst hørte Skomsvold fortelle at den kommende diktsamlinga hennes skulle handle om matematikk, sorg og Bibel, rakk jeg å bli overrasket i et halvt sekund, før hjernen min minnet seg selv på hvem det var snakk om her. Skomsvold kan selvfølgelig kombinere sorg, matematikk og Bibel i en diktsamling. Ingen grunn til bekymring.

Dersom hun ønsker å vise at en påstand er sann,
kan hun anta at påstanden er usann,
og deretter vise at dette fører til en umulighet,
en selvmotsigelse.
Kjenner jeg henne rett,
vil hun prøve å gjøre det motsatt.

Forsidebildet. Se på forsidebildet. Allerede her kommer forfatterens fabelaktige humoristiske sans til syne. Og mer skal det bli. Men, altså; struktur, innhold:
Boka har seks deler, Døden er usann, Håpet er usant, Nåden er usann, Nåden er sann, Håpet er sant og Døden er sann. Hver del er en monolog fra en ny mann, fra et nytt sted i verden. Gud er en av fortellerne, og sønnen hans også. Alle har de én felles interesse: Lillith.

I bibelhistorien var Lillith Adams første kone, som forlot ham fordi hun ikke ville underkaste seg ham. En dame etter min smak, med andre ord. Og i Litt trist matematikk blir vi kjent med Lillith ved hjelp av disse seks mennenes beretninger om henne. Dette er en flott idé, men er vel det eneste jeg synes Skomsvold ikke får helt til her; stemmene blir for like. Gud er den som klarest skiller seg ut, og lar oss få bli med inn i fremtiden, han vet selvfølgelig hva som kommer til å skje. Hans monolog starter derimot med et tilbakeblikk, hvor han reflekterer over egne handlinger:

Det var så mørkt. Noen ganger lurer jeg på om jeg gjorde en feil da jeg skapte jorda uten å se noe. At jeg først burde la det bli lys.

Og nettopp dette er det som gjør Skomsvold så unik, hun evner å kombinere humor og alvor, sorg og trivialiteter på en forbilledlig og særegen måte. Overgangene mellom sort og hvitt er ikke brå eller hakkete, de er myke, umerkbare og velkomponerte. Diktsamlinga rommer så mye, det er lag på lag med refleksjoner, tanker, assosiasjoner, betraktninger og idéer. Det er morsomt å bli kjent med en person gjennom andres øyne på denne måten, og først da jeg hadde lest gjennom diktsamlinga første gang, slo det meg at jeg ikke egentlig hadde møtt Lillith selv; hun vokser frem for leseren gjennom mennenes beskrivelser og fortellinger.
Abel forteller om hvordan Lillith sørger over Jesus og hvordan hjernen vår spiller oss puss når verden er som svartest:

Vi er rette streker for å få plass i det smale.
Hun drømmer ham levende, blir så glad, vekker meg,
forteller at alt er en misforståelse. Han sitter jo på bakerste rad!
Hører på presten… Da kan han umulig ligge i den ekle kista…
Jeg stirrer på pupillene hennes som henger fast i taket,
hun tør ikke å lukke øynene, er redd for å skli inn i søvnen hans.

Flere ganger gjennom denne diktsamlinga føles det som Skomsvold avslører hemmeligheter for meg. At jeg er den nye i gjengen som ikke helt forstår alle de interne spøkene og referansene fullt ut ennå. Det er mange paralleller til Monstermenneske her, gjennom episoder, forfattere og fraser det blir referert til. Har man lest romanen først, løfter det nok leseopplevelsen av Litt trist matematikk noen hakk. Uten at det er en forutsetning, det må presiseres, de fleste referansene er så implisitte at jeg ikke tror noen vil føle seg ekskludert. Som med Monstermenneske opplever jeg også med denne diktsamlinga at Skomsvold forsøker å utforske og forstå verden gjennom språket, at skriving er noe eksistensielt.

På toppen av fjellet har Gud mistet et lite tjern.
Lillith blander seg ut i sotet fra de kremerte, kaver rundt,
som om hun forsøker å fange fluene,
skjelettet hennes fryser, hun svømmer uten å bli våt på skuldrene,
setningene sklir ut av den dype rynken i pannen.

Jeg er så glad for at Skomsvold har dette forholdet til skriving, det kan jo ikke bety annet enn at vi har flere utgivelser i vente. Og det, det gir ro i sjela til en stressa student.

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)