Det er jo i grunnen helt usannsynlig at et lite barn skal komme ut av magen og noen uker senere være interessert i bøker. Men det skjer. De starter kanskje ikke med Moby Dick, men de starter med bøker som en gang skal gjøre at de kan lese Moby Dick. Både i Moby Dick og i Ann Forslinds bøker om Beibi møter vi en hovedperson og en handling, og det utgjør den grunnleggende fortellingsstrukturen. Beibi-bøkene er enkle og i et miljø som barn flest vil kjenne igjen. Beibi gjør eventyr på egenhånd (gjemmer seg bak en stol), men mamma eller pappa er alltid der på siste side og vet hva Beibi holder på med.
Jeg fryder meg over de to nye Beibi-bøkene. De er enkle, men klarer til tross for enkelt språk å ha en handlingsstruktur. For små barn blir ofte avskrevet med pekebøker, og kanskje har vi for lett for å tro at barn ikke henger med i fortellingen. Jeg tror de vil gjøre det i Beibi-bøkene.
Voksne leser bøker både for å bekrefte egen virkelighet og utvide horisonten, vi leser om andre mennesker og andre situasjoner og vi leser av en haug med andre grunner. Jeg tror småbarn leser av de samme grunnene. Og ikke minst er boken på deres parti: På den siste siden i Beibi tittei står setningen «En gang til!» En setning den voksne leseren muligens vil finne litt enerverende etter en stund… Som barnløs kan jeg ennå heie på barnets ønske om en historie for ørtiførtiende gang.
En av de tingene jeg liker med beibi-bøkene er at det er lett å bygge ut fortellingen med flere ord og snakke litt rundt bildene, hvor det ofte er litt mer informasjon enn i teksten. Dermed passer de for littegrann større barn også, de som egentlig har avansert litt.
«beibi rydder» kan forresten leses baklengs også. Fryd!
Takk for fine tips! De skal jeg be om aa faa oversendt fra Norge ved foerste anledning (jeg er nemlig i utlendighet). Det er forresten helt fascinerende dette med smaa barn og boeker. Min egne lille rusk paa 8 mnd har elsket boeker helt siden hun ble stor nok til aa interessere seg for annet enn puppen, og de har hele tiden staatt oeverst paa favorittlekelisten. Den siste maaneden har vi avansert fra toyboeker til papirboeker med smaa, enkle historier, og hun sitter helt stille paa fanget mitt og foelger med paa historien. Jeg tror hun kommer til aa bli like glad i boeker som mammaen sin, og da har vi jo noe aa glede oss over sammen resten av livet, faktisk!