Det er jo i grunnen helt usannsynlig at et lite barn skal komme ut av magen og noen uker senere være interessert i bøker. Men det skjer. De starter kanskje ikke med Moby Dick, men de starter med bøker som en gang skal gjøre at de kan lese Moby Dick. Både i Moby Dick og i Ann Forslinds bøker om Beibi møter vi en hovedperson og en handling, og det utgjør den grunnleggende fortellingsstrukturen. Beibi-bøkene er enkle og i et miljø som barn flest vil kjenne igjen. Beibi gjør eventyr på egenhånd (gjemmer seg bak en stol), men mamma eller pappa er alltid der på siste side og vet hva Beibi holder på med.

Jeg fryder meg over de to nye Beibi-bøkene. De er enkle, men klarer til tross for enkelt språk å ha en handlingsstruktur. For små barn blir ofte avskrevet med pekebøker, og kanskje har vi for lett for å tro at barn ikke henger med i fortellingen. Jeg tror de vil gjøre det i Beibi-bøkene.

Voksne leser bøker både for å bekrefte egen virkelighet og utvide horisonten, vi leser om andre mennesker og andre situasjoner og vi leser av en haug med andre grunner. Jeg tror småbarn leser av de samme grunnene. Og ikke minst er boken på deres parti: På den siste siden i Beibi tittei står setningen «En gang til!» En setning den voksne leseren muligens vil finne litt enerverende etter en stund… Som barnløs kan jeg ennå heie på barnets ønske om en historie for ørtiførtiende gang.

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)