Bernhard Hvals forsnakkelser
Lars Saabye Christensen
Cappelen Damm, 2010
587 sider
Da jeg åpnet porten til skolegården ble alle, forunderlig nok, stående med ryggen til. Og jeg som trodde de ville omringe meg. Men var det ikke ganske enkelt akkurat dette jeg ville: bli oversett. Nei. Nei og atter nei. Fissur og bendelorm! Å, du satans fimose! Jeg ville bli sett, godtatt, anerkjent. Bær over med meg. Jeg var ennå bare et barn, ifølge doktor Lund, og jeg hadde hverken Notto Fipps stamina eller verdighet.
Bernhard Hvals forsnakkelser har en klar og tydelig hovedperson, nemlig legen Bernhard Hval. Dermed står og faller engasjementet mitt på om hovedpersonens personlighet og liv fenger meg, slik enkelte andre bøker også gjør, som Garp i The world according to Garp. Det er nesten så man får lyst til å si med Knausgård-skeptikerne: «Hvorfor skal jeg gidde å lese hundrevis av sider om én manns liv???»
I dette tilfellet er det fordi denne skruen av en romankarakter er så løst skrudd fast at man aldri er helt sikker på hvordan i alle dager det skal gå videre. Saabye Christensen har gått hardt ut i sitt prosjekt, ved å skrive memoarene til denne mannen født i 1900. Bernhard Hval vokser opp på Besserud i Holmenkollåsen; en oppvekst som særlig preges av farens fremgang og senere konkurs og morens intense forhold til de mange barnepikene. Bernhard Hval klarer deretter, til tross sine mange tvangstanker og tics, å bli den beste i sitt kull, nemlig medisinerkullet. Utrolig nok knytter han seg til flere mennesker, men kan aldri helt se verden slik alle andre ser dem.
Bernhard Hval er en tragikomisk skikkelse. Fordi forfatteren har gravd frem hele vokabularet av gamle skjellsord, blir Bernhards mange tourettiske utrop utrolig morsomme i 2010. Kuk i honboreen, det skal jeg også begynne å si, eller huri huri! Men inni denne språklige elegansen er det også en stakkarslig person hvis skjebne ville vært rent tragisk om det ikke hadde vært komikk i boken. Jeg får nesten samme forhold til Bernhard som jeg allerede har til autistiske Christopher i The Curious Incident of the Dog in the Night-Time. Dette er menneskeskjebner det ikke helt går an å le bort til tross for humoristisk eleganse.
Boken er sidetung, men likevel lettlest. Jeg ble fascinert av hvor lite jeg hørte av forfatteren i Bernhard Hvals stemme. Persongalleriet i denne boken er nok den sterkeste siden ved denne romanen, og den skaper også en hungrende nysgjerrighet etter å få vite hva «som er sant», da både Bernhard Hval og hans kantede venn Notto Fipp er historiske personer. Kanskje er dette den store leseropplevelsen: En bok som går lett inn, og som man underveis tenker ikke er noe annet enn festlig underholdning, men som kniper taket i deg og lar deg fortsette å gruble over hvem hovedpersonen egentlig var?
Så vidt eg har forstått, er Notto Fipp ein historisk person, medan Bernhard Hval er oppdikta. Eller?
På siste side i boken takker LSC en bok (har ikke boken tilgjengelig her, og husker derfor ikke) hvor han har lest om alle Bernhard Hvals obduksjoner. Dette kan være tull og tøv – men jeg klarer ikke få det avkreftet eller bekreftet av internett.
kom aldri lenger enn 3/4 ut i denne boka, men det er en mulighet for at jeg tar den opp igjen nå.
men for all del kuk i honboreen bør man begynne å bruke. selv foretrekker jeg kuk i odalen(etter mc-klubben).
Utdrag fra intervju med Saabye, http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article3770860.ece:
– Historien om Notto, kappgangens gudfar nærmest, fant jeg i en pamflett i et antikvariat, og den fascinerte meg voldsomt. Jeg ville bruke ham, men visste at han ikke kunne være forteller selv av sin historie. I disse tider, med alle diskusjonene om autentisitet og fiksjon, visste jeg av mange grunner at det ble umulig å la ham være beretteren – jeg måtte bygge opp en ny. Og det ble legen Bernhard Hval, med alle sine forsnakkelser. En person som sakte steg frem. En mann med uvaner og en trang, men likevel med ønsket om å være usynlig. Han kaller historien om Notto et «festskrift», han vil løfte opp denne underlige helten og hylle ham. Men mye av det motsatte skjer samtidig. Bernhard Hval blir til de grader lagt merke til.
…
Hva gjør dette med lesningen din?
Takk for oppklaring! Vanskelig å vite hva man skal tro på og ikke. Jeg syntes det var spesielt hvor mye han kunne tillegge en virkelig person, men på siste side sto informasjonen om Notto Fipp og Bernhard Hval side om side.
Personen Bernhard Hval blir like virkelig for meg enten han har eksistert eller ikke. Jeg blir kanskje litt snurt for at jeg har blitt lurt, men forfatteren har jo diktet opp en personskildring som kan stå for seg selv uansett.
Det er mange andre fakta jeg sitter igjen med etter denne lesningen, da, og er usikker på hvor mye jeg kan stole på dem. Alle de latinske uttrykkene, for eksempel, er visstnok slurvete utført, og siden historien foregår for rundt 100 år siden, er det jo mange av de historiske faktaene jeg må ta for god fisk. Men kanskje jeg burde være mer obs? Kanskje han ljuger mer enn jeg tror, om automobiler og bananer?
Nettopp ferdiglest.
Et usannsynlig smøreri, men forsåvidt velskrevet.
Forutsigbart.
Urealistisk; Hvor er bestemor eller bestefar ? I det minste et ord om dem, eller en tante eller en onkel, ikke engang en fordømt og trasig kusine dukker opp. Omkring år 1900 og før, var det normalt med store familier. Prevensjon var ikke et utbredt tema.
Ikke en eneste venn og/eller fortrolig. Selv ikke i en kort periode.
Masse kuk- og fitte relatert sjargong.
Latinske vendinger i bøtter og spann, uforståelige for oss ulærde.
Sjanseløs hovedperson.
Opplever at LSC har vært i pengenød her.