Bernhard Hvals forsnakkelser
Lars Saabye Christensen
Cappelen Damm, 2010
587 sider

Da jeg åpnet porten til skolegården ble alle, forunderlig nok, stående med ryggen til. Og jeg som trodde de ville omringe meg. Men var det ikke ganske enkelt akkurat dette jeg ville: bli oversett. Nei. Nei og atter nei. Fissur og bendelorm! Å, du satans fimose! Jeg ville bli sett, godtatt, anerkjent. Bær over med meg. Jeg var ennå bare et barn, ifølge doktor Lund, og jeg hadde hverken Notto Fipps stamina eller verdighet.

Bernhard Hvals forsnakkelser har en klar og tydelig hovedperson, nemlig legen Bernhard Hval. Dermed står og faller engasjementet mitt på om hovedpersonens personlighet og liv fenger meg, slik enkelte andre bøker også gjør, som Garp i The world according to Garp. Det er nesten så man får lyst til å si med Knausgård-skeptikerne: «Hvorfor skal jeg gidde å lese hundrevis av sider om én manns liv???»

I dette tilfellet er det fordi denne skruen av en romankarakter er så løst skrudd fast at man aldri er helt sikker på hvordan i alle dager det skal gå videre. Saabye Christensen har gått hardt ut i sitt prosjekt, ved å skrive memoarene til denne mannen født i 1900. Bernhard Hval vokser opp på Besserud i Holmenkollåsen; en oppvekst som særlig preges av farens fremgang og senere konkurs og morens intense forhold til de mange barnepikene. Bernhard Hval klarer deretter, til tross sine mange tvangstanker og tics, å bli den beste i sitt kull, nemlig medisinerkullet. Utrolig nok knytter han seg til flere mennesker, men kan aldri helt se verden slik alle andre ser dem.

Bernhard Hval er en tragikomisk skikkelse. Fordi forfatteren har gravd frem hele vokabularet av gamle skjellsord, blir Bernhards mange tourettiske utrop utrolig morsomme i 2010. Kuk i honboreen, det skal jeg også begynne å si, eller huri huri! Men inni denne språklige elegansen er det også en stakkarslig person hvis skjebne ville vært rent tragisk om det ikke hadde vært komikk i boken. Jeg får nesten samme forhold til Bernhard som jeg allerede har til autistiske Christopher i The Curious Incident of the Dog in the Night-Time. Dette er menneskeskjebner det ikke helt går an å le bort til tross for humoristisk eleganse.

Boken er sidetung, men likevel lettlest. Jeg ble fascinert av hvor lite jeg hørte av forfatteren i Bernhard Hvals stemme. Persongalleriet i denne boken er nok den sterkeste siden ved denne romanen, og den skaper også en hungrende nysgjerrighet etter å få vite hva «som er sant», da både Bernhard Hval og hans kantede venn Notto Fipp er historiske personer. Kanskje er dette den store leseropplevelsen: En bok som går lett inn, og som man underveis tenker ikke er noe annet enn festlig underholdning, men som kniper taket i deg og lar deg fortsette å gruble over hvem hovedpersonen egentlig var?

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)