Barsakh – Emilie, Samuel og
Gran Canaria
av Simon Stranger
Cappelen Damm 2009
136 sider

Simon Stranger har skrevet en tynn, men stor bok som bør leses av like mange voksne som ungdommer, selv om målgruppen er barn og ungdom. Jeg mener den passer fra 12 år og oppover, og tenkte mens jeg leste at denne boka kan bli overgangen fra ungdomsbok til romaner for voksne hos mange unge lesere. Det er stor forskjell på Strangers to tidligere romaner og denne boka, men jeg tror og håper allikevel at mange 15-åringer vil spørre etter Den veven av hendelser vi kaller verden og Mnem på biblioteket sitt etter å ha lest Barsakh.

Denne fortellingen kunne ha begynt her, med den rolige lyden av bølger mot stranden, på kvelden, på Gran Canaria. Den kunne  ha begynt med fortausrestaurantene, telysene og palmetrærne langs strandpromenaden. […] Så brytes roen. Noen kommer løpende gjennom gatene. En tynn, hvit jente på rundt femten år med lyst hår i hestehale, og en litt eldre afrikansk gutt i t-skjorte og jeans. De holder hverandre i hendene, og forsøker å flykte fra en politimann som følger etter dem.

Bokens handling er lagt til Gran Canaria, Emilie og familien hennes er på to ukers ferie, de spiser pommes frites og bader, lillebroren hennes spiller Nintendo og faren og moren hennes soler seg. Barsakh er også en historie om Samuel som flykter fra Ghana for å få et bedre liv i Europa, stedet der han har fått vite at selv de fattige lever som konger. Han vil samle opp nok penger til å sende hjem, han vil gifte seg og tjene nok penger til at de fremtidige barna hans skal få en utdannelse. Samuels og Emilies verden kolliderer på Gran Canaria, og vi får bli med på deres møte og hva det gjør med måten de ser på verden. Dette høres kanskje ut som en klisjé og det kunne fort ha blitt det, men Stranger er en såpass solid forfatter at Barsakh står igjen som en nydelig fortelling om to ungdommer og et helt spesielt møte mellom deres to verdener.

Stranger er gjenkjennelig i språket og eksperimenteringen i handling og fortellerteknikk, og kanskje er det litt av grunnen til at jeg mener noen lesere vil få lyst til å lese mer av ham og dermed bevege seg inn i en annen bokverden enn den ungdomsbøkene tilbyr.

Jeg har ingenting i mot ungdomsbøker, jeg leser mange av dem og elsker dem ofte, men det er ikke mange ganger jeg tar meg i å tenke på språket og fortellerteknikkene når jeg leser ungdomsbøker, ofte er det drivet i handlingen som får meg til å like dem. Og ungdomsbøker skal være spennende, gjerne page-turnere hele gjengen, men her er det både en spennende handling og samtidig sider som får deg til å stoppe opp, lese på nytt, tenke etter.

Jeg er Ibrahim, gutten fra Benin som ikke overlevde turen over til Gran Canaria, og som ble kastet over bord. Jeg har sunket ned til mørket og stillheten på bunnen av havet. Jeg ligger på ryggen. Innimellom kommer en nysgjerrig fisk og napper i ermet på t-skjorten min. Et garn svever over meg, og en fiskestim fanges mellom maskene.

Sitatet over er fra del 2 av boken, som er to sider med slike små betraktninger og historier fra ni forskjellige fortellere. Det gir leseren et overblikk og tilbakeblikk før hele historien blir oppsummert og avsluttet i del 3. Jeg lukket boka og tenkte at alle jeg kjenner og ikke kjenner burde lese den.