Sjakknovelle
Stefan Zweig
Oversatt av Ursula Monsen
Heinesen Forlag
Oppbruddstimens liv og røre hersket ombord på den store passasjerdamperen, som skulle gå fra New York til Buenos Aires ved midnatt. Folk som var kommet for å følge sine venner, trengte seg om hverandre, telefrafbud med skjeve luer gneldret ut navn gjennom selskapsrommene, kofferter og blomster ble slept hit og dit, barn løp nysgjerrig opp og ned trappene, og hele tiden spilte orkesteret uforstyrret til det myldrende livet på dekket. Jeg sto litt avsides fra ståket på promenadedekket og snakket med en kjenning, da to-tre grelle glimt fra magnesiumbomber flaret opp ved siden av oss – en eller annen prominent person ble tydeligvis intervjuet og fotografert like før avreisen.
De første setningene i denne romanen gir et fint bilde på hva vi har i vente. Skulle jeg laget en filmtrailer for denne boka, ville noen lest dette avsnittet mens vi zoomet oss inn på dette skipet som omtales. Som en fjortis av Titanic-auraen (altså filmen med Kate & Leo), var det nettopp dit jeg først ble fraktet da jeg leste dette, og måtte umiddelbart lete opp nevnte film. Men nå er det boka, altså.
Samtidig som min begeistring for denne boka er stor, gjør nettopp dette 95 siders-formatet det også litt utfordrende å skrive om den. Jeg er redd for å avsløre for mye, rett og slett. I følge sikre kilder er det nå skikkelig i tiden for bloggere å gjengi forlagets oppsummering av en bok, for så å gi sin egen opplevelse av samme tekst. For denne boka tror jeg den oppskriften kan fungere, og på bokas bakside finner vi følgende: «Handlingen i Sjakknovelle er lagt til en luksusdamper hvor blant annet Mirko Czentovik, verdensmester i sjakk, befinner seg. Han er på vei til Argentina hvor han for kjempehonorarer skal glitre med sin kunst. Han og den mystiske Dr. B, en østerriks flyktning som har tilegnet seg sjakkteori under fangenskap hos Hitlers gestapister, møtes til kamp ved sjakkbrettet.»
Der har du essensen. Hvis noen tenker at denne boka høres ut som den burde sendes Magnus Carlsen og resten av det norske sjakklandslaget, så synes jeg absolutt det. Selve spillet sjakk innehar en viktig rolle i denne teksten, men om du ikke selv er en sjakkentusiast så fortvil ikke; disse seansene er verken i overkant tekniske eller særlig langvarige. Om jeg skal selge inn denne boka med én setning, vil jeg påstå at Sjakknovelle viser hvordan sjakk kan være en overlevelsesteknikk i en ekstrem situasjon.
Noen måneder etter at jeg leste denne boka, hørte jeg radioprogrammet Kulturhuset på NRK P2, hvor blant andre Tommy Sørbø snakket om Zweig, og da spesielt hans bok med norsk tittel Verden av i går – En europeers erindringer. Boka ble skrevet i 1939-1940 mens Zweig satt i Brasil og på avstand observerte hva som foregikk i Europa. I Verden av i går skriver Zweig om Europas forfall, og i radioprogrammet forteller Sørbø om en mann som så hvor forferdelig dette kom til å gå og hvordan dette i sin tur bidro til å bringe Østerriksk-fødte Zweig inn i en slags eksistensiell krise. Han skal ha uttalt «Jeg er en nomade og hører ikke hjemme noe sted.» Og selv om dette i utgangspunktet varmer hjertet til en reiseglad trønder, var det nok ikke i den hippe «la oss promotere friheten ved reising med flotte sitat»-ånden Zweig uttalte seg. Om man skal driste seg til å tolke noe selvbiografisk inn i Sjakknovelle, må det være blant annet at denne frykten, frustrasjonen og fortvilelsen Zweig selv opplevde er forbilledlig gjengitt i denne fortellingen.
I begynnelsen hadde jeg vært klar under forhørene, ordene mine hadde falt rolig og veloverveid; dobelttenkingen, tvilen på hva jeg skulle si og ikke si, hadde ikke satt inn ennå. Men etter en tid var det kommet så langt at jeg ikke kunne artikulere de enkleste setninger uten å stamme. For mens jeg sa dem, stirret jeg hypnotisert på pennen som løp over papiret og førte til protokolls. Det var som jeg ville løpe etter mine egne ord. Jeg kjente styrken min svikte, jeg merket det øyeblikket komme nærmere da jeg kom til å røpe alt jeg visste for å redde meg – kanskje si mer enn jeg visste til og med – og forrådde tolv mennesker og deres hemmeligheter for å slippe ut av kvalen med tomheten, enda jeg visste dette bare ville skaffe meg et sekunds fred.
Sjakknovelle ble filmatisert i 1960, men jeg har ikke lykkes i å søke den opp på nettet. For meg er nok dette uansett en bok jeg vil forholde meg til kun som bok. Og ble du nysgjerrig på Stefan Zweig, finnes en god kronikk om ham og hvor skremmende aktuell Verden av i går fortsatt er, på denne lenken.
På min litterære dannelsesliste (ja, den finnes i fysisk form, på papir, kortversjonen av historien bak den finnes på podkasten «Når du hører denne lyden», episode 3) står det blant annet Sjakknovelle av Stefan Zweig. Da jeg leste denne boka for vel et og et halvt år siden, tenkte jeg umiddelbart «gjetordet om dette praktverket må spres!»
Dette er nemlig en liten gavepakke av en bok, og med sine 95 sider trenger du heller ikke sette av hele helgen for å få lest den.
Folk kommenterer