Jeg elsker Ali Smith. Jeg gjør det. Helt siden jeg leste en novellesamling av henne som jeg plukka opp fra en billigkasse på et antikvariat i Charing Cross Road i 2006, så har jeg visst at dette – dette er ekte kjærlighet. Bøkene hennes + meg = for alltid. Samme hva hun skriver om, samme hvilken form hun gjør det i, så overrasker hun meg hver gang, hun begeistrer meg, ordene hennes får det til å kile i magen min, jeg bobler over mens jeg sitter i en stol, på en buss, ved et bord eller ligger i en seng og leser bøkene hennes. Ali Smith er en av de forfatterne jeg tror gjør verden til et bedre sted, bare ved å fortelle oss historiene sine. Og vi er visst flere som har det sånn, i presentasjonen av Ali Smith en onsdagskveld på Litteraturhuset i Oslo, sier programansvarlig Silje Riise Næss at vi som liker Ali Smith, vi liker henne jo ikke bare, vi elsker henne! Nemlig.

Geir Gulliksen holdt en nydelig innledning om forfatterskapet til Smith, og så var det en samtale mellom Ali Smith og Margunn Vikingstad. Jeg dro dit og trodde det skulle være en samtale mellom Smith og Gulliksen om hennes forfatterskap, og må innrømme at jeg ble litt skuffet da det ikke var tilfelle. Det kan ha vært feilinformering på et av stedene jeg leste om arrangementet, eller rett og slett ønsketenkning fra min side som gjorde at jeg var av den oppfatningen da jeg kom dit. Tenk dere, da. Geir Gulliksen og Ali Smith! Fy søren. Men han holdt i hvert fall en innledning som var kjempefin, og spot on – om hvordan man vil lese Ali Smith alltid, om hvordan hun engasjerer, om hvordan bøkene hennes lever i oss når vi leser, og når vi har lest.

Som den Ali Smith-fangirlen jeg er, så har jeg stor interesse av hele forfatterskapet hennes, men intervjuet som fulgte innledningen var vinklet mest inn på den siste boka hennes. Noe som er forståelig, med tanke på at det er den hun skal selge nå, og det er sikkert grunnen til at hun reiser rundt og snakker om den, men jeg ville jo vite mer. Mer om de tidligere bøkene hennes, mer om hvorfor hun skriver og hvorfor hun skriver akkurat sånn og om akkurat det, mer om Ali Smith som forfatter og ikke så mye om Ali Smiths siste bok. Og med tanke på Næss’ innledning, så vil jeg tro at jeg ikke var alene i salen om å allerede ha lest mye av Smith og dermed ikke bare ha interesse av hennes siste.

Den siste boka heter forresten På stedet mil (originaltittel: There but for the) og er nettopp utkommet på Oktober Forlag her i Norge. Den handler om Miles som i et middagsselskap låser seg inne på et soverom og blir der inne. Lenge. Den er fortalt gjennom gjestene i middagsselskapet, som både kjenner og ikke kjenner Miles, og i likhet med en annen av romanene hennes, Levende bilder (originaltittel: The accidental), så handler den om denne fremmede som invaderer livet til menneskene i boka og hvordan det forandrer dem. I Levende bilder dukker Amber opp og flytter inn i en families hus, lever med dem, invaderer dem, vekker ting hos personene, pirker borti dem, borti hemmelighetene deres. Den fremmede som protagonist, det ukjente som sannhetsserum. Konfrontert med likhetene mellom disse to romanene, sier Smith at hun ikke visste det kom til å bli sånn da hun satte seg ned og skrev. Hun hadde et bilde av en mann inne på et rom, og det var det. Så kom boka etter hvert, og da hun leste den ferdige romanen, innså hun at ja, nå hadde hun gjort det igjen. Men det er to helt forskjellige romaner allikevel, selv om mye likner. Og som Smith sa, du velger ikke selv hva du vil skrive, det velger deg.

Jeg vet ikke om jeg tror helt på den påstanden, for Smith fremstår som en dame med stålkontroll på det hun skriver, stoffet hun velger å fordype seg (og dermed leseren) i, historiene hun velger å fortelle eller la bli fortalt, og ikke minst – måten hun forteller dem på. Hun har en språkfølelse og en lekenhet jeg sjeldent ser, selv om jeg leser mye, kanskje er det for subtilt hos andre forfattere og at det er derfor Smith utmerker seg, eller kanskje hun virkelig er så unik som jeg ser henne som.

Mot slutten av intervjuet fikk jeg heldigvis litt tilbake for forventningene da Smith satte i gang med en herlig tirade om språk og skriving, om faren sin som døde under arbeidet med den siste boken, om å skrive med blyant, redigering og redigering igjen. Hun la ut om «the power of the modest syllable» og bruken av ordet «but!», ordspill som en måte å vekke språket på, og oss, som å pirke i oss, det å vri og vende på klisjéer, å brekke dem av på midten, «like a dry twig just to see if there’s still some green left in there», for klisjéene er både løgner og sannheter, de er vakre og oppbrukte, men ikke minst er de viktige. Og de blir nesten som nye i hendene til Ali Smith.

Og plutselig var intervjuet over, og Smith gikk for å signere bøker i bokhandelen, og jeg reiste meg og fulgte etter, hadde glemt å ta med meg noen av bøkene, tenkte ikke så langt, og sto i kø selv om jeg ikke hadde noe å få signert, men så la jeg billetten min på bordet fremfor henne og sa unnskyld for at jeg ikke kjøpte noen bøker, men jeg har alle hjemme allerede, jeg bare gledet meg sånn til å dra hit at jeg glemte dem. Ali Smith så på meg og smilte, og så tok hun meg i hånda og hilste, før hun signerte billetten min.