80° aust for Birdland
Frode Grytten
Det Norske Samlaget, 2011 / 1993
Det hender jeg blir minnet på hvorfor jeg leser. Jeg kommer over tekster som overvelder meg, som forfører meg, som drar meg inn, som forteller meg noe om meg selv, om hvem jeg er, om hvorfor jeg er, om hva jeg skal være. George Orwells novellesamlinger Why I Write og Books v. cigarettes er sånne bøker, og spesielt A Hanging, om en henging Orwell overvar mens han tjenestegjorde i politistyrkene i Burma, og Such, Such Were the Joys, om livet på en engelsk internatskole på begynnelsen av 1900-tallet, sitter i meg som tette beskrivelser av den rene eksistens.
80° aust for Birdland er en god bok, la det være sagt med en gang. Samtidig må det sies at Frode Grytten ikke er George Orwell, men igjen, hvem er egentlig det? Etter enkelte av novellene satt jeg igjen uten noen form for reaksjon. Hvorfor leste jeg nettopp dette? Som en del av en lengere fortelling kunne de vært transportetapper mellom store hendelser, men frittstående hadde ingenting som rettferdiggjorde å bruke tid på dem. De var ikke dårlige fortellinger. Det var ikke slik at det plaget meg å lese dem, språket var ikke dårlig, personene var ikke flate og uinteressante, men det var heller ingenting som gjorde at jeg kunne tenke meg å vende tilbake til dem skulle jeg plukke boken ut av hyllen om ti år. De var bare der, som vomfyll, de bidro til å gi boken tilstrekkelige sider til å rettferdiggjøre utgivelse, uten at de var så dårlige at totalinntrykket ble negativt. De var som poteter i en middag, ikke grunnen til at du gleder deg til og husker måltidet men de bidrar til å gjøre deg mett.
Coming of age
Heldigvis for samlingen er det enkeltnoveller som skiller seg ut, som jeg kommer til å huske og vende tilbake til. Sterkest av disse er kanskje Jimmy Jazz, en homage til Knut Faldbakkens Insektsommer, og en sitrende intens beskrivelse av tenåringsfølelser, hormoner, forhåpninger, skuffelse, forelskelse, gryende begjær og opplevelsen av utilstrekkelighet.
han et & får svarte lepper av syltetøyet & marita har raude lepper & anna har raude lepper & dei ventar ute i sommarhagen, ventar med dei raude leppene sine, dei ventar bare på at han skal bli ferdig med pannekakene & han reiser seg frå bordet & han skal kysse dei raude leppene & han nærer seg dei & han skal kysse dei & han skal gå på scena & han skal spele, kom då! roper dei & han er heilt jimmy jazz no, han skal på scena & det er bra med folk i salen & han må spele[…] ein kveld skriv anna forbokstavane sine på armen hans, ho skriv med ein raud tusj & boksatavane står der & lysar & det glimtar AW av heile han, ho seier at det er forbode å vaske seg på ein månad […]Blazergutane snakkar med anna & marita nede i hagen, han hører latteren heilt opp til huset & det stinkar / den kvelden er ikkje jentene der & heile opplegget stinkar
En annen novelle som skiller seg ut er Song. Som så mange andre av novellene er den lagt til Gryttens hjemsted, det lille industrisamfunnet Odda i Hardanger, og den handler om den ungdommelige gleden ved å ha frigjort seg fra klassesamfunnets strukturer og familiens forventninger, å bryte opp hjemmefra og forventningene ved å kunne reise til storbyen, Bergen, for å studere. Den kunne således gått rett inn som et kapittel i historien om Ask Burlefot.
Vestlandsprosa
Frode Grytten er fra Odda, og det merkes. Det er fjorder og fjell, strandkant, forlatte odder, fergeleier og HSD[1], sommeråpne moteller og vinterstengte veier, langturer til Oslo og utflytting til Bergen, tungindustri og litteratur, klassekamp og strukturfrigjøring. Historiene har en tydelig steds- og tidstilknytting, dette er Gryttens barndom, sosialdemokratiets stormaktstid, men også tid for gryende sosiale omveltninger og industrisamfunnets første tegn på tilbakegang.
Ungdom er ungdom uansett geografisk tilhørighet, og mange av de situasjonene Grytten skildrer finner vi også igjen hos oslobaserte forfattere som Lars Saabye Christensen og Roy Jacobsen. Samtidig er det et tydelig periferielement hos Grytten. Orgien står frem som det beste eksempelet på dette. Oddas guttelag på tur til Oslo, alle hjemme tror de skal bo på KFUM, mens de egentlig er booket inn på bordellet drevet av en gammel kamerat av treneren. Storøyde bygdegutter møter storbyen, syndens pøl.
Oslo. Byen låg som ei smørje av lys på den andre sida av vindauga. Neonreklamane hadde fått leamus. Hamburgarsjappene måte spy. Trafikklyse var fulle av gonoré. Gule tigerauge glodde på HSD-bussen som surkla gjennom dei grå gatenen. Vi var framme. Horehuset låg i ei sidegate på kampen. Det var ein kvitkalka villa bak svarte tre. På portalen brann to faklar, skalv som alkisar i oktobervinden. Trenaren vår rapte. Vi klappa & tømte ølflaskene BÅNNSKI BÅNNSKI før vi henta soveposar & bagar bak i bussen.
Med samlingen på noen dagers avstand er opplevelsen at Frode Grytten har skrevet en rekke gjenkjennelige fortellinger om oppvekst, ungdom og tidlig voksenhet. Enkelte trer frem som drivende gode, de fortjener å bli lest igjen og er verdige en plass i norskbøker for ungdoms- og videregående skoler. Andre derimot, er kjedelige, uinspirerende og best forbigått i stillhet.
Oppdatert: Jeg har iløpet av dagen, 28.02, blitt gjort oppmerksom på at 80° aust for Birdland ble utgitt første gang i 1993, og utgaven som er er anmeldt er således en nyutgivelse. At jeg ikke oppdaget dette tidligere er selvsagt sterkt beklagelig, og jeg tar selvkritikk for min manglende etterrettelighet. Frode Grytten har i ettertid blitt en svært anerkjent forfatter, og mine forventninger bar følgelig preg av dette. Jeg står dog fast ved anmeldelsen i sitt fulle og hele, forhåpentligvis til glede for nye lesere.
[1] Hardanger Sunnhordalandske Dampskipselskap, etbl. 1880, tidligere ferge- og busselskap med hovedsete i Bergen.
Folk kommenterer