Mens jeg leste Leksikon om lengsel, og i flere måneder etterpå, gikk jeg rundt og funderte på det jeg hadde lest. Flere ganger vurderte jeg å spørre forfatteren om forskjellige saker og ting som jeg lurte på, på Twitter, men jeg feiget ut hver eneste gang, for jeg er en evig fangirl og i mitt hode er forfattere hellige og det er veldig ugreit å plage dem. Men så fant jeg et smutthull. Jeg kunne jo intervjue henne!

Allerede i februar begynte jeg å glede meg voldsomt til debutromanen til Hilde Østby. Hver dag twitret hun nemlig en ny historie fra virkeligheten, med tittelen ”ekte romantikk”, og fortellingene hun valgte ut, var alltid tankevekkende, vakre, triste, interessante, morsomme – eller alt på én gang. Det lovet godt. Twittermeldingene merket hun med hashtaggen ”#Leksikonomlengsel”. Hun slo meg umiddelbart som en jeg kunne stole på at valgte ut de beste historiene til et slikt leksikon.

Jeg likte ideen om å bruke historiske karakterer og hendelser som bakteppe for en roman. Som alle vet, blir alle løgner enklere å tro på, dersom det er en kime av sannhet i dem. Da det også kom frem at hun aktet å bruke kjente romankarakterer i tillegg, hoppet litteraturvitenskapshjertet mitt i brystet. Dessuten frydet jeg meg over tilnærmingen til tema. Hun skulle skrive en ordnet, oversiktlig, vitenskapelig roman om kjærlighet, og alt som hører den til. For et prosjekt! Dette kunne da aldri være mulig?

– Jeg har valgt ut hva som skal stå under hver bokstav i leksikonet utfra det at boka skal spenne over hele verdenshistorien, og over alle typer virksomheter og drømmer: fra skulptøren som laget mesterverket Venus fra Milo til toppfotball på 1970-tallet, kristendommens tilblivelse og oppdagelsen av en utrydningstruet bille eller et nytt grunnstoff.
Jeg ville skrive om alt jeg syns er vakkert og spennende i verden: musikk, kunst, design, mat, fotografi, vitenskap, plansjetegning, blomster, idrett, religion, sykler, politikk og biblioteker, om helter og de som forsøker å bli helter men ikke får det til.
Og alle fortellingene skulle handle om hvordan kjærligheten er den store drivkraften i alt det beste vi gjør, og av og til i det verste, og mest sannsynlig i det tragikomisk patetiske og middelmådige.
Dette skriver Hilde Østby om boken i begynnelsen av intervjumailen. 

Jeg brukte alle iskrem- og kaffepengene mine på Leksikon om lengsel, og jeg ble så utrolig glad. For det var mulig. Boken var velskreven, rar, fin, overraskende, sprø, varm og leken. Og morsom! Østby har duret på, tilsynelatende uten tanke på hvordan boken ville bli mottatt. Hun belyser alle kjærlighetens sider. De triste, de vakre, de komiske, de smertefulle, de stakkarslige. Det er en av de fineste romanene jeg har lest om det å være menneske.

– Hva ønsker du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest Leksikon om lengsel? Har du en uttalt agenda?

– Ja, det har jeg. Jeg hadde hele tiden visjonen om slutten i hodet mens jeg skrev.
Jeg ville at leseren skulle overveldes av følelser på slutten, at du skal sitte med en sterk følelse av at lengsel er en god drivkraft i livet, selv om du ikke får det eller den du vil ha, jeg ville at du skulle bli rørt av tanken på at verden er full av mennesker som lengter og har lengtet lenge, men ikke fått noe som helst, og er deres liv noe verdt?
Vi lever i en kultur hvor vi alltid skal få, hvor vi skal lykkes hele tiden: vi lever i en kultur av shopping, underholdning og porno, alltid rask tilfredsstillelse, alltid suksess. Jeg ville minne deg som leser på at du kan lengte og ikke få, og det vil ha en egenverdi, det er kanskje det som gir deg verdi og retning i livet. Å lengte etter noe over lang tid er som å se på et glass med fjellvann holdt mot sola: du ser at all mosen og de små barkebitene langsomt faller mot bunnen, og endelig blir vannet helt klart.

– I Leksikon om lengsel er det en historie om kjærlighet for hver bokstav. Hvordan valgte du ut hvilke historier som skulle få være med? Har du et lite lager av ekstramateriale? Historier på K og L som aldri ble brukt?

– Ja, det er mye som ikke er brukt, jeg skrev nesten dobbelt så mye tekst i forhold til hva som ble den ferdige boka. Det var veldig mye mer om hovedpersonen, leksikonredaktør Liv Vestby og om hennes forsøk på å skrive et leksikon, det var egne kapitler om forlagsredaktører og oversettere, men til syvende og sist tok vi det ut, fordi det ikke funket så bra – et sånt metaperspektiv må man bruke forsiktig. Det lille som er synes jeg fungerer veldig bra, jeg er glad vi kuttet ut alle de kapitlene som nå er kastet, det var rett og slett ikke bra nok.

Av de morsomste tingene som ble tatt ut var en historie på Z: jeg skrev en lang historie om hvordan menneskeheten blir truet av zombier, men én zombie blir forelsket i et menneske, og sammen redder det merkelige paret – en zombie og et menneske – hele menneskeheten fra utryddelse. Redaktøren min syntes det var for teit. Et år etter oppdaget jeg at det er skrevet en bestselgende bok med det plottet! Det er til og med blitt en block buster-film, som ble vist på kino i år, den heter Warm Bodies. Så av det kan jeg jo lære at mine dårligste ideer kan bli flott B-litteratur som jeg kan tjene masse penger på – for man tjener ikke vanligvis mye penger på å skrive skjønnlitteratur.

– Hvilken av historiene syntes du det var morsomst å skrive? Og er det også den historien du liker best å lese, eller er det en helt annen?

– Jeg syntes det var veldig morsomt å skrive historien om Mirabella som på begynnelsen av 1600-tallet sperres inne i en krypt i Roma av sin egen far, slik at de tolv mennene i sekten hans kan forsøke å finne henne igjen ved hjelp av rosenkreutzer-tegn som han har lagt ut. Den som finner henne, får gifte seg med henne.
Ironien er at en av dem er veldig forelsket i Mirabella, og hun i ham, men farens forsøk på å bruke henne til å bevise sin egen storslagne religion, fører til at de ikke får hverandre. For hun dør selvfølgelig – ingen klarer å finne henne, tegnene er helt uleselige. Idet hun skal til å skrive en siste beskjed på veggen i krypten der hun er innesperret, skjønner jeg at hun ikke kommer til å skrive noe vakkert og høyverdig og poetisk. Hvem ville gjort det i hennes situasjon? Det er jo fantastisk idiotisk å dø på den måten!
Så ut rant det banning på høyt nivå – og jeg lo masse mens jeg skrev det. Jeg ble overrasket selv over hvor rasende Mirabella var og hvor mye hun kunne banne, på latin. Og det var selvfølgelig ekstra gøy å skrive den historien fordi jeg har et hovedfag i idéhistorie på Shakespeare og rosenkreutzerne, så jeg fikk brukt alt det jeg har brukt tre år på studere.

Jeg liker veldig godt å lese høyt fra mine egne historier, og leser ofte høyt for vennene mine i løpet av skriveprosessen. Da merker jeg hva som funker og ikke funker, særlig om folk ler eller ikke. Det er enten-eller, det med latter: det må testes ut. De to historiene jeg leser høyt hvis jeg vil underholde er historien om Beatrice som er så forelska i Dante at hun masturberer seg til døde, og fortellingen om unge Werther, som tror at han er spesielt poetisk og følsom fordi øynene hans er fuktige hele tiden; egentlig lider han av et syndrom, en sykdom som gjør at han gråter hver gang han får ereksjon. Den kan jeg le av selv, når jeg leser den høyt for folk, og en gang fikk jeg latterkrampe. Det er jo litt flaut.

– Jeg har snoket på bloggen din. I et innlegg i august 2012 skrev du at du ikke ante hva tittelen på den ferdige romanen din skulle være. For meg var dette overraskende, både fordi tittelen er så god og innbydende, og fordi den oppsummerer hele ”prosjektet” så godt; det har ikke falt meg inn at den kunne ha hett noe annet. Jeg har gått ut ifra at du startet med tittelen, som en slags arbeidsoppgave, og jobbet deg derifra. Ettersom dette tydeligvis ikke er tilfellet: hva var den egentlige grunnidéen? Og: hadde du noen alternative titler som ble vurdert langt ut i prosessen?

– Vel, det var åpenbart at boka var et leksikon og at det skulle handle om lengsel, for min hovedperson Liv Vestby skriver dette allerede i innledningen til boka. Og når jeg først hadde skrevet det, skjønte jeg at det var dette som var boka: et grandiost prosjekt, et forsøk på å gjøre alle indre følelser til leksikalske og objektive sannheter!
Kjærligheten gjør at vi vil gjøre store gester og erobre verden, ikke sant? Et leksikon er passe storslagent. Hele min indre verden skulle ut på papiret som de aller viktigste sannhetene i livet mitt, alfabetisk ordnet. Vi er alle leksikonredaktører, vi bærer alle på store, indre, objektive verdener av lengsel og håp, og jeg ville skrive ut denne verdenen.
Leksikon fascinerer meg, formen er så ordnet – men hva om hele mitt uryddige, emosjonelle indre skulle inn i denne objektive, autoritære formen? Vårt ønske om å klassifisere og ordne verden er så sterkt, og blir sterkere av stort kaos, tror jeg. Ja, det måtte bli et leksikon om lengsel, og det måtte bli den tittelen.

Så tittelen var der fra starten av. Men forlaget var i tvil. De ville at jeg skulle tenke på det, og finne en ny tittel. Jeg brukte en hel sommer på å gruble på det – for jeg var enig med dem i at alle steiner skulle snus i prosessen. Det er viktig å forsøke å være åpen for at absolutt alt kan endres, og alt kan snus før du er ferdig.
Men til slutt var det åpenbart at det var tittelen: det er jo et leksikon! Det handler om lengsel. Vi klarte ikke å finne en annen, like god eller bedre tittel. Vi har jobbet utrolig mye med boka, både forlaget og jeg. Jeg er veldig glad for det, for når man har jobbet så mye med absolutt alt – da vet man at man har gjort sitt beste. Jeg kunne debutere trygg på at jeg hadde gjort alt jeg kunne. Om jeg skulle få slakt, skulle det ikke være på slurv, i hvert fall.

– I det samme blogginnlegget skriver du også ” I det siste har jeg også kommet på at jeg er kvinne. Jeg har jo ikke tenkt så mye på det før, at jeg faktisk er kvinne når jeg skriver også! Kanskje det gjør noe med tittelen, at mitt kvinnenavn står over den? Jeg tror det?” Tror du at boken din har fått en annen mottakelse enn den ville fått hvis du var en mann? Er det vanskeligere å bli tatt på alvor når man er en kvinne som skriver en rosa bok om kjærlighet, eller enklere, fordi kjærlighet tradisjonelt er et felt kvinner ”skal bry seg mye om”? Eller har du rett og slett ikke merket noe særlig til fordommer verken den ene eller den andre veien?

–  Jeg er usikker på om jeg skriver typisk «kvinnelig» om kjærlighet, lengsel og sex, i hvert fall om man sammenligner det jeg skriver med såkalt «kvinnelitteratur» som den som pumpes ut som kiosklitteratur og nå også på de større forlagene, hvor de pakkes inn i duse omslag med titler i løkkeskrift. Så jeg tror ikke jeg har fått noe gratis på den rosa kjærlighetsboka skrevet av en kvinne (ser du på de rosa skjellene på forsiden litt nøyere, ser de dessuten ganske påfallende ut som det kvinnelige kjønnsorgan, og det er jo ikke så sukkersøtt likevel…).

Jeg liker ikke svake kvinner, mine kvinneskikkelser er rasende, seksuelle, og ganske handlerkraftige: jeg skriver om en kvinnelig krigshelt som redder jøder fra Danmark i sitt eget fly, jeg skriver om en kvinnelig krigsfotograf i Afghanistan, om Jeanne d’Arc, om en kvinnelig billeforsker, om en kunstnerisk kompromissløs kvinnelig designer som nekter å ta markedshensyn, om den første kvinnelige professoren i Ukraina – og alle er bygget på ekte kvinneskikkelser, historiske fortellinger som inspirerer meg, for jeg klarer ikke å se for meg noe annet enn at historien er full av kvinner som minner om meg, men som har hatt langt mindre spillerom til å bli den de vil, og leve ut sin egen seksualitet.

Jeg har lagt merke til at noen kritikere reagerer på at jeg skriver seksuelt og grisete – jeg vet ikke hva det skyldes at de reagerer på det, for ingen jeg kjenner syns at jeg skriver på noen måte sjokkerende: vi lever i en tid hvor 50 Shades of Grey er en av verdens mest solgte bøker! Jeg blir overrasket over at noen har reagert, men kanskje det skyldes forventningen om at en kvinne som skriver om lengsel skal skrive poetisk og vakkert, mens jeg også, i tillegg til det poetiske, ville skrive seksuelt og morsomt, fordi ingen ting av dette skal være meg fremmed!

Livet er både humor og alvor, både kropp og sjel – hvorfor skulle jeg skrive verden mindre enn det den er? For meg er det viktig å bryte ned klisjeene om kvinner som ønsker å la seg redde, om «den rene kjærligheten» og «uskyldigheten» som alltid er et tema i kiosklitteraturen – kvinnen som motvillig lar seg forføre. For meg er det ikke noe jeg kjenner meg igjen i. Dessuten: kjærlighet er både begjær og poesi, både ensom masturbering og å stirre drømmende på havet.

Men bortsett altså fra noen få «Åh, så frekk hun er»-kommentarer fra kritikere, som kanskje skyldes forventninger til hva en kvinne kan skrive – men kanskje ikke? – har jeg bare opplevd én kritiker som presenterte meg som en kvinnelig forfatter. Det gjorde meg overraskende sint. Cathrine Krøger i Dagbladet likte boka mi godt, og presenterte den på TV2 med setningen «ja, 2013 er jo året for kvinners stemmerett, så jeg fant fram noen gode kvinnelige forfattere…». Det er kanskje utakknemlig å bli rasende for en sånn presentasjon, men det gjorde meg sint.

Kvinners stemmerett skulle sikre at kvinner blir sett på som politiske aktører på lik linje med menn, UTEN at kjønn aktualiseres. Jeg ble skuffa av å bli presentert som en god kvinnelig forfatter, ikke bare forfatter. Jeg er forfatter. Men i all hovedsak har jeg blitt behandlet som det, ikke som kvinnelig forfatter, og det er jeg veldig glad for!

– Du valgte å bruke «redaksjonen» eller «Liv Vestby» som rammefortelling. Tror du det er lettere å beholde spenningen i en roman, dersom hovednarratøren er i vår tid og på vårt sted, enn om han/hun er en historisk/litteraturhistorisk karakter? Kunne Dante eller Lolita ha laget det samme leksikonet? Har norske lesere blitt så vant til selvbiografiske romaner, at vi trenger en synlig forfatter også i prosaen?

– Hehe, jeg syns det er veldig gøy å spille bevisst på knausgårdianismen i norsk litteratur (som begynte lenge før Knausgård). Jeg tror ikke noe er mer sant fordi om du skriver noe under navnet Hilde Østby eller Liv Vestby. Men jeg merker jo at det er forførende.

Rammefortellingen kunne ikke være Lolitas eller Dantes, jeg ville dra det inn i dagens Oslo, i det jeg kjenner best, jeg ville blottlegge min egen lengsel og ensomhet gjennom hovedpersonen. Det kiler jo litt i magen når jeg skriver som om Liv Vestby er meg, og som om Oversetteren, som hun er forelska i og vil vinne ved å skrive et leksikon, er en virkelig mann jeg kjenner… Det er gøy, det kribler i hårrøttene på samme måte som når man klatrer litt ekstra høyt i klatreveggen.

Men at det er helt sant av den grunn..? Nei. Alle figurene i boka mi er basert på meg selv, så lurer du på hvem jeg er? Antagelig er det jeg skriver om Napoleon eller om britiske fotballspillere mer likt meg enn det jeg skriver under navnet «Liv Vestby». Eller: hvem vet? Det er ingen grunn til å tro på skjønnlitterære forfattere. Hvis du vil lese noe sant får du lese sakprosa.

Å bli intervjuet er faktisk en del av en forfatters jobb, og går derfor ikke under kategorien ”plaging” (de kan naturligvis synes at det er plagsomt, men da på lik linje med alle andre som misliker jobbene sine i blant, altså bare moderat plagsomt, og ikke noe de kan tillate seg å klage høylytt over.) Problemet var bare at jeg aldri hadde intervjuet noen før. Å starte med en av Norges nye, store stjerneskudd, virket temmelig skremmende.

Så jeg håpet jo egentlig at hun skulle si nei. Men mest av alt håpet jeg at hun skulle si ja.

Og dét gjorde hun.