Jeg kjøpte denne boken i London på vei til Santiago. Jeg leste den på vei hjem fra Buenos Aires – i en lesing: åpnet den da jeg satte meg i flysetet, og lukket den igjen et sted over Gran Canaria. Jeg var fornøyd. Full av ettertanke – etter å ha lest en bok om veier å komme hjem på vei hjem.
Det er forskjellige måter å komme hjem på.
Den ene er tilbake i tid. Erindringens magiske løgnaktighet og fragmentariske antyder av fakta. Den andre er sted. Å komme tilbake til noe en tror er, men som ikke er lenger, fordi steder alltid forandrer seg – fysisk og i erindringen. Det tredje er relasjonelt. De menneskene som var der, som når du ser de igjen knapt er til å kjenne igjen, men som likevel er det samme.
Å reise hjem er å reise tilbake til noe annet, men likevel det samme. Utfordringen er å finne ut av hva som er erindringens, forandringens og gjenkjennelsens rette ansikt. Reiser man egentlig hjem, eller er det man kommer til summen av erfaring og nye oppdagelser?
Ways of going home er av den typen bøker som du tilfeldigvis dumper over, men som når du er ferdig med, tenker at det faktisk fremdeles er mulig å skrive om gamle tema på en ny måte. Det er en bok med flere fasetter: En nydelig liten chilensk versjon av norsk faction, en oppvekstroman og politisk roman, som uansett innhold alle handler om de små, usynlige menneskene som utgjør fyllstoffet i de store hendene i historien: Som jordskjelvet i Santiago i 1985, eller livet under Pinochéts undertrykkende regime fram til 1990.
Det er i denne boken jeg for første gang hører disse fyllstoffmenneskene omtales som “secondary characters”: De som til en regel ikke er hovedpersonene i bøkene vi leser, men som i Ways ér det, og som – ikke fordi de er spesielt spennende i seg selv – eller kanskje fordi de er oss, bare i en annen setting – ér de mest spennende. For hva hadde vi gjort hvis jorden begynte å riste under bena våre en kveld i 1985 mens vi sitter på verandaen og nyter solnedgangen og drikker vår mate, mens landet er styrt av en junta og en diktator, og hus faller i grus og folk må flytte ut på gatene fordi de opplever tiårets store jordskjelv, som Chile er så vant med, men som likevel er en enorm katastrofe hver gang det inntreffer. Eller hvis det er din familie som splittes opp for å beskytte mødrene og barna, fordi mor og far blir enige om at de ikke kan sitte stille og se på at regimet undertrykker, fengsler og dreper opposisjonelle. Hva hadde vi gjort hvis livene våre var skrevet inn i én lang katastrofe og én kort, puntuell? Og du samtidig var forelsket i en ti år gammel jente som fikk deg til å gjøre alt det hun ba deg om, slik alle kvinner får alle menn i alle aldre til å gjøre – bare de har rørt hjertene deres?
Det er en befriende historie å lese. Det er ikke bare historien som er befriende, eller fokuset på oss andre. Det er selve fortellerstilen, som jeg ikke har opplevd noe lignende av tidligere. I det ene korte kapitlet er det fiksjonen som formidles, protagonistens reise tilbake til barndommen, jordskjelvet, undertrykkelsen og den gryende kjærligheten til Claudia. I det neste er det forfatteren som forteller sin faktiske historie om den samme reisen tilbake til stedene for å drive research om det som har vært. Så går veien igjen tilbake til fiksjonen, hvor de samme opplevelsene beskrives igjen, men denne gangen er det altså fiksjon. Fiksjonen og sannheten om foreldrene som forholdt seg nøytrale til Pinochét, og stoiske i jordskjelvet. Til Claudia, som protagonisten – og forfatteren – gjør alt for å behage. Til historiens overraskelse, som jeg ikke skal nevne fordi den spoiler, annet enn å si at Claudias far spiller en betydelig rolle. Alt sammen i et forfriskende rent og jordnært språk som virker like frisk som den tørre brisen fra Andesfjellene.
Samtidig beskrives steder jeg nettopp har vært. Bydelen La Reina i øst før byen begynner å stige opp mot Andes-fjellene, eller et kafébesøk i Vicuna Mackenna-avenyen, gaten hvor min stamkafé i Santiago ligger. Geografien gjør historien enda nærere, det samme gjør de små hendelsene som beskrives. Jeg kan se forfatteren, elle protagonisten, eller begge, fordi jeg hele tiden har sett menn med et tydelig chilensk utseende som til forveksling er lik forfatterportrettet jeg finner på nettet. Til slutt handler boken om måter å komme hjem på. Hjem til seg selv, hjem til kjærligheten, og hjem til stedene en hørte til. Det er mange måter å reise hjem på, og det kan være en god ide å ikke forvente at hjem ikke er det du tror det er.
Alejandro Zambra: Lånt fra Solum Forlag
Jeg hadde ingen forventninger til Alejandro Zambra da jeg begynte på Ways, og valgte den fordi det var den korteste av de bøkene jeg hadde med i bagasjen. 130 sider er av og til akkurat passe. Moderne bøker er ofte veldig lange, og noen ganger kan det være deilig å bare lese ferdig en bok uten at den stykkes opp av …. livet. Zambra nevnes i samme åndedrett som Roberto Bolaño, ved siden av oppskrytte Isabel Allende Chiles mest kjente romanforfatter. Hvor mange av dere har lest en bok av Bolaño, opp med en hånd? Hvor mange av dere vet så mye om Chilensk literatur i det hele tatt? Det sies likevel at Alejandro Zambra er en av de unge, fremadstormende og prisvinnende forfatterne av den nye generasjon av forfattere fra Chile – eller nye bølge som Pax forlag kaller det. De sier ikke hva som kjennetegner denne bølgen. Men jeg tror at med riktig forlag, en god neste bok og litt mer oppmerksomhet fra oss europeere rundt latinamerikansk litteratur, så har vi med en kommende stjerne å gjøre. The New Yorker kaller ham «Latin Ameria’s new literary star»: En kommende stjerne som forteller en sannere historie om Chile enn det Isabel Allende har klart gjennom sine pompøse familiesagaer som mer blender oss med sin pomp og prakt enn gir oss et virkelig innblikk i den chilenske verden. Boken er utgitt på Pax, så de som ønsker å lese den i norsk språkdrakt har noe å glede seg til der.
Dette er en bok jeg er helt sikker på at du kan lese som den er. For meg var det ekstra sterkt å lese den på vei hjem, fordi jeg nettopp vandret i de samme gatene som hovedpersonen, har sett chileneren som bærer hovedpersonens ansikt, og kjent den tørre vinden fra Andes og varmen fra solen.
Folk kommenterer