– Jeg syns ofte det blir kjedelig, eller selvopptatt eller navlebeskuende når folk insisterer på å skrive om bare sin egen såre og vare barndom, sier Eli Fossdal Vaage (25), som får sine første dikt ut i Signaler 2010 nå i vår.

Signaler er Cappelen Damms debutantantologi med tekster fra upubliserte forfattere i tillegg til noen bidrag fra allerede etablerte skribenter. Eli Fossdal Vaage har åtte dikt i årets utgave, under tittelen «Hekla myter». Siden jeg er så heldig å kjenne Eli godt, snakket vi litt om hvordan det er å gå på forfatterskole, bli antatt og å få sitt første honorar. Men selvsagt også om diktene.

Dikt nummer 2:

Formødrene mine

og forfedrane

snakka sjeldan saman

Det viktigaste trong visst ikkje seiast:

dei hadde mjøl, gryn, sukker, salt

Dei hogg ved frå eigen skog

og tråkka ugraset ned langs gjerdet

Dei sendte sauene frå seg på sommarbeite

og henta ungdyra inn att om hausten

med lokkande ord

og nyslipte knivar

Dei slakta bodskapen sin sjølv

kokte ferskt kjøt i sine endelause kvinnekjøkken

og la ned flesk i salt

til året etter

Og om nettene

målte dei kvarandre sin styrke

Mellom bomullslaken, kvite som formors lår

og dagane gjekk og dei heldt ikkje hender.

– Fra Signaler 2010

Slik jeg leser diktene dine, fokuserer du på en veldig forbindelse til fortiden og faktisk tidligere generasjoner, som kanskje er mindre vanlig blant unge forfattere, hvorfor har du valgt å la formødrene være et motiv?

Jeg valgte det ikke, det ramlet ned i hodet mitt en kveld før jeg skulle ut på byen. Og så ble det der, og det føltes som om det var masse stoff på gang.  Jeg er nok ekstremt fascinert av røtter.

Men jeg vet ikke om det er uvanlig blant unge forfattere, er det det? Jeg tror at det er en drivkraft for å skrive for mange, hvem du er, hvor du kommer fra, opphavet på sett og vis.

Mitt inntrykk er at når unge forfattere utforsker opphavet, er det gjerne begrenset til deres egen livshistorie, og spesielt barndom.

Jeg syns ofte det blir kjedelig eller selvopptatt eller navlebeskuende når folk insisterer på å skrive om bare sin egen såre og vare barndom. Så klart opplever alle sin barndom som et viktig, magisk univers – men det er mer interessant å tenke på alle «linjene» imellom folk. Og det at vi ofte sliter med det samme som folk slet med for hundrevis av år siden, bare tilpasset samfunnsforholda og preget av språket, så å si.

På mange måter uttrykker du disse linjene som en del av likheten mellom generasjonene, deres tanker er dine tanker. Samtidig kan man kanskje lese en slags lengsel mot en «enklere» tid, med avklarte roller, og mer stille styrke? Kjenner du deg igjen i det?

Jeg er veldig redd for det, for jeg har ikke lyst å være rent nostalgisk, selv om diktene innimellom kan få lov å ha nostalgi og lengsel i seg. Men målet mitt er jo å få fram en dobbelthet, for eksempel i forholdet mellom damene og mennene. At det var tausere og «enklere» kanskje, men også vondt og ufritt? Det håper jeg å komme mer til etter hvert som jeg får gjort ferdig flere tekster.

Men når det gjelder styrke, er jeg vel i grunnen inspirert av mine egne rent faktiske formødre, som klarte seg i under harde kår og som jeg faktisk – med fare for å virke veldig gammelmodig – finner trøst i å støtte meg på i dag.

Eli Fossdal Vaage debuterer i Signaler 2010

Har du hatt noe kontakt med forlaget i forhold til redigering,  eller antok de det slik det var?

Først antok de diktene, og så fikk jeg en mail med litt endringer av redaktør Kristin Berget. Jeg gjorde litt av det hun sa, og oppga grunnene mine for hvorfor jeg ville beholde noe slikt det var – og det gikk fint.

Du får også et honorar, hva skal du  gjøre med det?

Mine første fem tusen grunker tjent på skriveri … jeg skal ete og drikke dem opp, tror jeg. Kanskje kjøpe meg en fin ting. Det er jo ikke så mye, men fin bonus, liksom.

Du går på skrivekunstakademiet i Bergen, kan man lære å skrive av å gå på skole?

Nei, egentlig ikke. Men man kan lære mange lure ting som er bra for å skulle få til å skrive masse, og best mulig, og så blir en veldig flink til å lese. Dessuten er det veldig bra for å få mer oversikt over hva en egentlig driver med innenfor skriving, og hvordan bygge opp noe, og den slags. Pluss at det er bra for å få litt mer orden i sitt eget hode.

Når skjønte du at du ville være forfatter?

I ettertid ser jeg jo at jeg alltid har vært interessert i ting som ligg i den gata iallfall.

Jeg laget bøker før jeg begynte på barneskolen, faktisk – men alle handlet om det samme, så det stoppa jo litt opp. Men jeg forstod iallfall på videregående at jeg trengte å skrive, og så forstod jeg senere at jeg virkelig hadde lyst å drive med det – og at det var nødvendig for at jeg skulle ha det mest mulig bra

Hva er planene dine fremover?

Jeg har konkrete planer om å prøve å skrive nok «Hekla Myter» til at jeg kan sende dem inn i løpet av sommeren eller høsten, og iallfall få en vurdering fra et forlag.

Utover det har jeg har søkt på Litterär gestältning i Göteborg, en to-årig «skriveskole» som er på topp i Norden.

Hvis jeg kommer inn, skal jeg gå der – hvis ikke skal jeg skrive her omkring og reise litt – og jobbe videre som journalist i NRK for pengene sin del.

Når man leser navnene til de tidligere debutantene i Signaler, er de fleste fremdeles ukjente, mens noen har gjort det stort, hvilken kategori hører du til? Kjenner vi igjen navnet ditt om 10 år?

Farlig å si. Jeg føler at det kan gå begge veier, for jeg er så fersk i å skrive – kanskje er det et slags forbigående fenomen, at det føles nødvendig nå? Sånt tror jeg er vanskelig å vite før det har gått et par år. Om navnet mitt er så kjent eller ikke, så håper jeg iallfall at jeg driver med litteratur på en eller annen slags måte. Men jeg tror nok jeg finner på noe annet hvis det liksom går «tomt». Og så er det jo ikke akkurat en enkel måte å «brødfø» seg på da.