Garborgene. Foto: www.caplex.no
I siste nummer av Syn og segn har Arnhild Skre skrevet om Arne Garborg og Hulda Garborg, og hvordan de kynisk brukte av historier fra andre menneskers liv i bøkene sine. Naturalismen er, i følge Skre, en retning i litteraturen som krever en nøyaktig og objektiv gjengivelse av virkeligheten, der målet er å forstå de miserable situasjonene romanfigurene havner i. Hun viser hvordan Arne Garborg begynte med å fritte ut den unge Karen Hulda Bergersen per brev, om virkeligheten til arbeidende kvinner i hovedstaden. Når de senere giftet seg forsatte Hulda og gi informasjon, ikke bare om venninner, men også fra sin egen familiehistorie, og selv i egne verk viser Skre hvordan Hulda Garborg bruker av andres og eget liv.
Artikkelen viser flere ting, for det første at Knausgård-problemstillingen på ingen måter er ny, og for det andre at det kommer god litteratur ut av andres liv. Artikkelforfatteren avslutter med å trekke fram at det som rettferdiggjør Garborgenes pressing av den etiske grensa, var at det ble gjort for å avsløre dobbeltmoralen i det norske samfunn.
Samtidig har dokumentaren om Tonje Aurslands reaksjon rundt sin eksmanns bokserie blitt sendt. Tonjes versjon er potensielt en dokumentartittel som er like klein som Min kamp, men kanskje uten den samme ironien. Reaksjonene har vært mange, flere holder frem at de syns det har vært et tankevekkende og verdifullt perspektiv (deriblant en kommentar i Klassekampens bokmagasin). Jeg hørte dokumentaren for en stund siden, og så på nytt igjen nå. Det er litt uklart hva som er målet. Slik jeg hører det ønsket ikke Aursland å stoppe prosjektet, eller å sensurere det. Vil hun at vi skal fordømme Knausgård? Ikke slik jeg forstår henne, kanskje handler det om å bevisstgjøre oss på at det er et menneske som er berørt her, og som ikke har kontroll, og som ønsker å få litt kontroll over den ideen som vi skaper om henne som lesere. Under lesingen sympatiserte jeg sterkt med henne, jeg syns det virket grusomt å måtte lese om sin eksmanns utroskap og forelskelse i andre på den måten. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at framstillingen av Aursland i bøkene er særs sympatisk. Hun fremstår som et godt menneske på alle måter. Et utrolig mye bedre menneske enn Knausgård selv. Ser vi på Garborgene, skrev jo de om folks dårlige skjebner og egenskaper. Verre å få utbrettet det vil jeg anta.
Knausgård - hensynsløs og uetisk, eller rettferdiggjort av kunsten?
Men selv ved skamros kan vi ikke avfeie problemstillingen. Er det lov å bruke andres liv i kunsten sin på en slik måte at det sårer vedkomne? Her kan vi gå i flere retninger. På den ene siden er det jo helt umulig å trekke en grense. Knausgårds forfatterskap er jo nesten det beste eksemplet på det. La oss si at han skulle skrevet Min kamp uten å bruke seg selv, men heller la karakteren Henrik Vankel få være hovedperson. Ville ikke alle som kjente til historien likevel visst hvem det var snakk om, når Henrik Vankel var sammen med sin ekskone? Dersom vi sammenligner Ute av verden, med Min kamp 4 er det jo mer eller mindre den samme historien, bortsett fra at den virkelighetsnære er mindre ekstrem. De som inspirerte karakterer i Ute av verden, som viste at de hadde hatt Knausgård i bygda måtte vel ha visst om hverandre, og lurt på hvor grensen gikk mellom fiksjon og fakta. Er det bedre eller verre enn i Min kamp 4 der vi i alle fall vet at det var slik Knausgård oppfattet situasjonen? Skal forfattere ikke kunne bruke av egne opplevelser? Eller skal de kunne klare å anonymisere dem til det ugjenkjennelig. Selv i En tid for alt, en slags gjenfortelling av bibelhistorien, må jo de som var nær Knausgård har gjenkjent hendelser, når de av oss som har lest den etter Min kamp-bøkene er slått av bruken av det samme materialet. Det er fristende å kalle det en kynisk resirkulering av et råmateriale. Så skal man la være, skal man droppe det fullstendig?
En annen retning å gå er mohammed-tegning-veien, det vil si, du kan gjøre det, men du må ikke, det er ikke så snilt, og det gjør deg til et litt dårlig menneske. Men jeg er ubegeistret for den retninga. Min største leseropplevelse i år er Min kamp-bøkene. Uavhengig om de er ”fra virkeligheten” eller ikke, som fiksjonsverk hadde jeg i alle fall fremdeles støttet Min kamp 1 og 2 som verdige romaner (3-5 er mest interessante i et selvbiografisk perspektiv og i sammenheng med den siste vil jeg tro).Det er flere enn meg som har fått mye ut av å lese dem, og det virker kanskje hjerteløst å si det, men jeg føler det hever seg over Aurslands tap av kontroll. Jeg ble ikke så rørt av dokumentaren. Faktisk gjorde den det tydelig hva det var som rettferdiggjorde Knausgårds prosjekt. Dokumentaren føltes for meg privat, Aursland med litt gråtkvalt stemme som vegrer seg for å åpne e-posten sin. Jeg sympatiserer for følelsen, og jeg støtter hennes rett til å lage dokumentaren, og jeg håper den gir henne en større følelse av kontroll over sin egen historie, men jeg ønsker IKKE at den stopper andre forfatterere i å skrive god kunst. Knausgård skriver om private ting på en måte som gjør det interessant og allment. Alle kunstnere bruker av sitt eget liv, det må de gjøre med varsomhet, men på samme måte som vi ikke ville gitt opp Garborgenes bøker, ville jeg ikke gitt opp Min kamp.
Hva rettferdiggjør Knausgårds verk? Høy litterær kvalitet og et blikk på vår samtid som jeg opplever som svært givende. Hans selvutlevering og personlige offervilje viser jo klart det kunstneriske engasjementet hans. Generelt syns jeg vi er et samfunn med mye fokus på individet, og hver person som et potensielt offer. Tonje Aursland har grepet tak i sin egen virkelighet, og hun har brukt sitt uttrykk for å få fram sin historie, slik stiller hun ikke noe svakere enn Knausgård, og jeg ser ikke på henne som et offer.
Les mer!
Solveig Østrem skrev et debattinnlegg om opplevelsen av å være brukt i Hanne Ørstaviks bøker. Jeg syns det var interessant da, og jeg syns det er interessant nå. Hun har fulgt opp debatten rundt Tonjes versjon med et innlegg i Aftenposten, også det er verdt å lese.
Trond Haugen problematiserer ”virkeligheten” i Min kamp-serien.
En interessant artikkel i Klassekampen om hvordan ”[v]irkelighetshungeren framelsker en generasjon forfattere som gjør det umulig å snakke om litteratur”, en kritikk jeg mener til dels også rammer Aursland.
Trackback/Tilbaketråkk