Skriv ferdig boka om livet ditt
Linda Klakken
Poesi
Flamme, 2014

(…) du må forlate alt sammen
det tørre landet
kalligrafien
honningkakene
hvor er hjemme
hvem er hjemme
si vær så snill
si unnskyld
si tusen takk
si jeg eksisterer ikke
jeg aner ikke hvem jeg skal være
jeg ber ikke om sympati
jeg vil være mer enn et navn (…)

Linda Klakken har skrevet sitt første langdikt. Jeg har lest mitt første langdikt. Det viser seg at vi er et dream team. Hun skriver, jeg leser; hun skriver, jeg gråter; hun skriver, jeg smiler. Dette langdiktet, hvor Adam Zamjatin tar oss med inn i sin hverdag, sitt liv, sine tanker og erfaringer, viser at man kan skrive om de store tingene uten å kludre det til med kliss, klass, klisjéer eller seks stavelser lange fremmedord. Dette langdiktet viser at man kan skrive en tekst på over 60 sider uten å bruke tegnsetting. Dette langdiktet beviser at kvalitet trumfer kvantitet. Dette langdiktet viser at jeg ikke hadde behøvd å bekymre meg det minste for at Klakken ikke skulle følge opp Mamma, kone, slave (les mitt hurrarop for den her).

(…) jeg knytter skolissene nøye 
så jeg ikke snubler
da vi var små
løp vi overalt hvor vi skulle
på mange måter løper jeg fortsatt
læreren min sier jeg må slåss på papiret
at jeg snakker med to stemmer
en på utsida og en på innsida
jeg ber han dra til helvete
hvem tror du at du er
hvem tror du at jeg er
er jeg ghettoen
er jeg en gnager
er jeg dopet de pusher på lekeplassen
han sier det samme
uka etter
jeg gjemmer drømmene under madrassen
jeg må fortsette
jeg klarer ikke mer
jeg fortsetter
iblant er hjertet mitt en hel kirkegård
noen blåste ut månen og stjernene
forlot meg i mørket (…)

Gjennom Adam får vi bli kjent med hverdagen og livet til en som alltid har guarden oppe, som ser livet som en kamp, et liv uten middag på bordet klokka 17 og noen som roper en inn til kveldsmat og fast leggetid. Adam er en gutt som måtte bli mann lenge før han var klar for det, som kom til Norge helt alene, uten det riktige språket eller de riktige klærne, uten noen å holde i hånda. Etter hvert kom også Adams familie til Norge, og sammen med moren, faren, lillesøstera og brødrene bor han i en liten leilighet. Endene møtes såvidt gjennom inntekter fra jobbene ingen andre vil ha, og gjennom Adams øyne får vi dermed også et innblikk i hvordan det er å være mor, far, søster og bror fra et annet land, fra en annen virkelighet, i den norske virkeligheten. Bestekompisen Marcin har også en sterk historie, og selv om dette altså er ett langt dikt, greide jeg ikke å lese det hele uten å stoppe. Jeg måtte ha en pause, Adams historie er for trist, for vond, for heavy. Det er svært sjelden jeg opplever litteratur så overveldende og tett på at jeg må ta pustepauser for ikke selv å kveles.

(…) dette var en fantastisk historie
kan jeg spise den
jeg er bjelken i øyet ditt
jeg går gjennom byen
dere kommer til å spørre hvem jeg er
til slutt kommer vi alle til å spørre
hvem vi er (…)

Flere ganger mens jeg leste tenkte jeg på Margaret Olins dokumentar «De andre», hvor vi også møter gutter og unge menn på jakt etter tryggheten og det å bli ønsket velkommen et sted med åpne armer, et sted å virkelig høre til. Sleivsparkene mot Norge, det norske samfunnet og den kvalmende selvopptattheten vår er mange og velplasserte, og jeg har lyst til å kalle dette langdiktet politisk poesi (selv om det sikkert ikke er politisk korrekt).

(…) jeg ble slått ned i første runde
jeg ble overfalti garderoben
jeg ble knea på trikken
jeg ble putekvalt før jeg rakk å stå opp
til dette landet
fullt av olje
og antidepressiva
og livsstilssykdommer (…)

Alle bør lese denne boka. For å forstå hvor vanskelig det kan være når man ikke passer inn, hvordan livet i Norge kan være en kamp, for å forstå hvilken dyktig forfatter Linda Klakken er. Forhåpentligvis også for å ende opp med å forstå at det er vi som kan bidra til å forandre andres liv, også de vi ikke kjenner så godt; ved å strekke ut en hånd, sende et smil, invitere på en kaffe eller spørre hvordan det går.

(…) gi meg et vennlig ord
eller en berøring
av et annet kaliber
så jeg skjønner
at noe godt er på vei (…)