The Abominable Charles Christopher
Karl Kerschl, 2007-2011,
Selvpublisert

Noen fortellinger ønsker å være alt. De vil være både en komedie og en tragedie, si oss noe om verden og oss selv, være både tilgjengelig og dyppløyende. Kunststykket å balansere en slik mengde tematiske elementer er sjeldent vellykket, for som oftest vil et aspekt av fortellingen overvelde alt annet. Det er derfor spesielt at en av de mest vellykkete eksemplene på en virkelig balansert fortelling er en egenpublisert nettegneserie om en ”avskylig snømann”.

Charles Christopher er en naive og godhjertet karakter. Han er redd for det meste, utrolig lojal og rett og slett ganske beundringsverdig. Men han kan bare delvis beskrives som tegneseriens hovedperson. Charles lever i en skog med en hel skokk snakkende dyr, og siden Charles aldri sier et ord, er det disse dyrene som utfører all dialog i serien. Dette er et veldig morsomt virkemiddel, og gjør at handlingen kan sees fra veldig uvanlige vinkler. Siden vi aldri ser hva Charles tenker og han aldri sier noe, må alle hans handlinger tolkes ut fra hva man ser i tegningene og ved hjelp av dyrenes kommentarer. Dette gir gode muligheter for forskjellige tolkninger, noe som også kan sees i det veldig aktive kommentarsporet som nettserien etter hvert har generert.

Selve handlingen i The Abominable Charles Christopher er ikke veldig klart definert. Charles vandrer gjennom skogen, og kommer opp i en rekke situasjoner som igjen gir ringvirkninger i dyrenes liv. En rekke sidefortellinger oppstår når Charles kommer i kontakt med andre karakterer, og mange av disse har en helt annen tone enn hovedhandlingen. Bjørnen Vivol forteller blant annet en helt forferdelig tragedie om sin tid i sirkus, mens den lille fuglen som skal lære å fly nærmest bare en humoristisk. Innimellom dukker det også opp svært filosofiske striper, ofte med tilsynelatende liten relasjon til hovedhandlingen. Etter hvert plukker også Charles reise opp farten, og han blir involvert i en et eldgammelt spill mellom vesener som ikke er helt hva de gir seg ut for å være. Siden serien bare oppdateres en gang i uken, kan handlingen dessverre ofte virke både treg og veldig springende, men leser man arkivet fra start til slutt oppdager man raskt at veldig lite i The Abominable Charles Christopher er tilfeldig…

En serie uten en snakkende hovedperson må nødvendigvis fortelle svært mye via bilder, og Kerschls evner er heldigvis blant de beste jeg har sett. Han kan formidle utrolige mengder følelser og informasjon i ansiktet til svært lite antropomorfe dyr og samtidig har han et godt blikk for detaljer i bakgrunnen. Likevel blir bildene aldri overlesset, og selv om han kanskje ikke er like stilren som Tracy Butler, men til gjengjeld greier han en oppdatering i uka. Når stilen i tillegg minner om den utrolige Hayao Myasaki, er det lite å utsette.

Nettegneserier er en meget ujevn kategori, men The Abominable Charles Christopher er uten tvil det blant det ypperste, og bedre enn det meste som faktisk plukkes opp av forlagene. Einser-komiteen ser ut til å være enig, for serien vant årets pris for beste digitale publikasjon, helt fortjent.