På Oslo Comics Expo denne helgen har det skjedd mye, og i tillegg til salgsboder og signeringer har det vært full aktivitet og diskusjon i festivalteltet. Jeg overvar to av seansene, med til sammen åtte tegneserieskapere. Det var Håvard S. Johansen, Tor Ærlig, Øystein Runde, Geir Moen, Bendik Kaltenborn, Lars Fiske, Andrew Page og Max Estes. En sånn oppramsing viser jo hvorfor tegneserieinteresserte snakker om at de må få med flere damer. Men for all del, dette var flotte folk som hadde interessante ting å si.

For de litteraturinteresserte går det jo an å notere seg Øystein Runde og Geir Moens De fire store, som fremstiller nettopp litteraturens fire store som superhelter som slåss mot zombier. Runde fortalte at han hadde lest 13 biografier før han skrev manus til denne, og han har lest enda flere biografier nå før oppfølgeren. Intervjuer Marta Breen parerte med et spørsmål om «Er det ikke litt underlig at dere på den ene siden er så korrekte, har så mye fakta, og på den andre siden er det jo … bare tull?» Begge forfatterne avviste dette.

Lars Fiske har jo også brukt litteraturhistorien, men kanskje særlig kunsthistorien, som inspirasjon for sine tegneserier. Vi intervjuet ham og makkeren Steffen Kverneland forrige gang de var på Serieteket med Kanon-delen om Knut Hamsun. Underholdende sa de i det intervjuet at «I et land som USA er det mulig å leve av å publisere smale tegnserier for et lite marked, men i Norge er ikke akkurat mulighetene store.» I dag sa imidlertid amerikaneren Max Estes at det er i Norge det går an å tegne tegneserier, fordi vi har så mange stipender. Kanskje gresset alltid er grønnere på den andre siden? Uansett kan man jo mistenke at mange av tegneserieskaperne velger de fire store rett og slett av slike prosaiske grunner som at det gjør det enkelt å forklare for Norsk Kulturråd hva de holder på med. Og klarer du på en eller annen måte å bli en del av Den kulturelle skolesekken, kommer det jo noen kroner til en frilans-tegneserieskaper.

Påfallende er uansett tegneserieskapernes forhold til litteraturen. I begge disse samtalene som jeg overvar, kom de tilbake til hva boken har å si for tegneserien. Tor Ærlig og Håvard Johansen snakket om hvordan formatet «ga noe» til tegneserien, og at det var en helt annen følelse å se tegneserier i bokformat. En bok har en klar start og slutt, og det gjør den til et avgrenset objekt. Dette sa de faktisk rett ut; det var som om de skulle ha lest bokhistoriker McKenzie sekundet før de kom inn. Intervjueren prøvde å trekke noen konklusjoner om forskjellen på høy og lav kultur, men Ærlig og Johansen gikk ikke helt med på det. Det handlet rett og slett om at bokformatet er noe helt annet enn hefteformatet.

Også Øystein Runde var interessert i mediumet tegneserien presenteres i. Marta Breen lurte på om det kom en bok til om det de snakket om, men Runde svarte elegant «En ting. Det skal komme en ting.» Og Max Estes fortalte hvordan han brukte tegneserien for å «play with the genre».

Inntrykket jeg får av disse intervjuene er at tegneseriekunstnere i Norge spiller med roman- eller bokkategorien, og angriper den både innenfra og utenfra. Dette må vel være den virkelige styrken til et undergrunnsfenomen (som jo tegneserien i stor grad er, hvis du trekker fra Pondus og Nemi).