Robert Kirkman, Tony Moore, Charlie Adlard
Startet 2003, pågående serie
5 bøker, 56 nummer, Image Comics

«We are the Walking Dead!»

Jeg må innrømme at jeg liker bøker som ser på verden gjennom en linse av noe annet. En vanlig bok om vanlige menneskers problemer gjør meg raskt ganske uinteressert, tross alt møter jeg vanlige mennesker hver dag, og de fleste er ikke videre spennende.

Mine favorittbøker er derfor bøker som bruker andre metoder for å beskrive mennesker og samfunnet, og «The Walking dead» gjør dette med glans.

«The Walking Dead» handler ikke om zombier. Det er zombier i serien, men bare som rekvisita. Man får aldri forklart hvor de kommer fra, eller noe mer informasjon en det hovedpersonene har om hvordan de oppfører seg eller hva det er som er årsaken til at de døde vandrer rundt. Alt i alt er hele zombikalypsen noe som skjer som en bakgrunn for hvordan en gruppe mennesker forholder seg til hverandre i en situasjon der alle samfunnets regler har kollapset. Hvem har evnen til å endre seg, hvem sitter fast i gamle ideer, hvem makter ikke livet uten faste regler? Hva ville du gjøre om verden falt sammen rundt deg? Serien gir en rekke svar på disse spørsmålene, og ikke alle er like hyggelige å høre.

«Hovedpersonen» er Rick Grimes. Han var en politimann i en amerikansk småby i Georgia. Før serien begynner blir han skutt, og han ligger i koma i flere månder. Når han våkner er byen forlatt, med unntak av de levende døde. Via Rick oppdager vi sakte, men sikkert hvordan verden har endret seg mens han sovet. Han drar mot Atlanta for å lete etter kona og sønnen, og møter snart andre overlevende….

Man kan lukte at forfatteren kanskje har forlest seg noe på Nietzsche, særlig fordi det snart viser seg at det bare er de «sterke» personene som overlever i denne verdenen. Rick utdyper dette i et par sitater. Han sier blant annet det er alle de gode og rettskafne med store moralske skrupler som nå vandrer rundt i gatene og prøver å ete dem med sterk nok vilje til å overleve…. Also sprach Zarathustra.

Jeg liker denne vinklingen på historien. Er virkelig moralen bare en lenke som når alt kommer til stykke binder personene som opprettholder den, nå som samfunnet som skal beskytte der moralske mennnesker bryter sammen? Jeg liker også at det aldri insisteres på at det personene gjør er riktig, bare at det ser ut til å være nødvendig. Flere ganger får vi også innblikk i andre måter for menneskene å overleve på enn den Rick og hans omgangskrets har valgt. Det har ofte gått langt verre, særlig for de av dem som tviholder på gamle samfunnsstrukturer.

Det er aldri opplagt hvem som vil overleve hvert enkelt nummer, faktisk er det slik at boka rulerer på karakterer ganske ofte. Selv antatte «hovedpersoner» er ikke trygge, noe som gjenspeiler verdenen de oppholder seg i. Før du vet ord av det har tre av favorittene dine blitt myrdet i løpet av tre ruter. Det gir en ekstra piff etter å ha lest bøker der man nærmest vet at alle personene er utenfor fare.

Serien har sin styrke når den ikke dveler for mye på zombier, men konsentrerer seg om karakterene. Likevel kan den ha noen tendenser til å vandre inn i såpeopera i noen partier, og da daler kvaliteten markant. Det må også advares om at en del scener i serien ikke er for de sarte, blant annet er det en voldtektsscene jeg bladde raskt over.

Et siste poeng. Tittelen på serien, som de fleste sikkert har forstått, henspeiler ikke egentlig på zombiene i det hele tatt. Det er de overlevende som er de vandrende døde, de er døde i sjelen, i tankene. Litt av målet med serien er å finne ut hva som eventuelt kan gjenopplive dem.