Marjane Satrapi, 2000, L’Association/Pantheon Press/No Comprendo Press
«An entire nation should not be judge by the wrongdoings of a few extremists»
Persepolis er en av de bøkene man hører mye om, men som for få faktisk leser. Jeg har brukt uforsvarlig mye tid på å tenke på å lese «Persepolis», uten å komme til det tidspunktet der jeg faktisk leste tegneserien. Det endte til slutt med at det ble hengende over meg som en plikt, litt som en pensumbok jeg skulle ha lest. Få ting kan suge leselysten ut av meg som følelsen av at noe MÅ leses. Heldigvis var Satrapis mesterverk mer enn kapabelt til å fjerne denne følelsen og suge meg inn i fortellingen.
Serien er selvbiografisk, og om omhandler forfatterens oppvekst og liv i Iran like før, under og etter revolusjonen og den påfølgende krigen mot Irak. Boka illustrerer optimisme, nederlag, ufattelige voldshandlinger og tragiske skjebner med en enkel, men gjennomført strek. Serien legger ingen skjul på at den er subjektiv og fokuserer på Marjanes synsvinkel, men den makter likevel å vise Iran og menneskene der i et mye mer nyansert bilde enn det vi får inn gjennom media. Satrapi beskrivelse av prestestyrets diktatur er trykkende og klaustrofobisk, men hun letter ofte på stemningen med en bemerkning eller scene som viser alle de skjeggete, alvorlige mennene som de trangsynte klovnene de er. På samme måte viser hun, under skolegangen i Østerrike, hvordan europeisk kultur virker fremmed for henne og hvor kaldt vårt samfunn kan være i forhold til et samfunn der folk trekker sammen i motstand mot overmakten.
Subtil humor og satire er gjennomgående i «Persepolis», med mange glitrende poeng på religion, påtatt radikalisme, moralisme og patriotisme. Ofte er det Satrapi selv som er «offer» for denne latterliggjøringen, forfatteren har liten respekt for sitt 6-19 årige jeg. Samtidig utforske serien livet til en ung jente med en ganske spesiell oppvekst, som likevel går gjennom alle tenårenes prøvelser på mer eller mindre samme måte som alle andre.
«Persepolis» er på sitt beste når den skildrer kontraster. Kontrasten mellom Iran og Europa, mellom det offentlige Iran og det hemmelige Iran (hvor folk har skjulte fester og man handler Michael Jackson på svartebørs), mellom ord og handling og mellom religion og det verdslige. Den rene tegnestilen i sort/hvitt støtter opp om disse temaene, men blir kanskje litt kjedelig i lengden. Men siden Satrapi har både skrevet og tegnet serien selv, henger jeg meg ikke veldig opp i at tegningene noen ganger blir litt for enkle.
Jeg skjønner ikke hva Iran klager over når de bannlyser «Persepolis». På mange måter er tegneserien svært patriotisk, og den viser Iran i et meget godt lys. Menneskene vi møter er på ingen måte gale religiøse fanatikere, men normale personer som prøver å overleve i et (den gang) krigsherjet diktatur. Når de virkelige religiøse fanatikerne entrer scenen får de gjennomgå, men selv der er det unntak som får realtivt hederlig omtale. Alt i alt er boka den beste reklamen Iran kan få som land, selv om styresettet ikke blir anbefalt.
NB: Boka er utgitt på mange språk, originalen er på fransk. Jeg kan ikke fransk, og leste boka først på engelsk. Den er tilgjengelig på norsk i en meget god utgave, jeg anbefaler den norske versjonen på lik linje med de andre. Om du da ikke kan lese den på orginalspråket.
Trackback/Tilbaketråkk