Daniel Clowes, 1993
84 sider, Fantagraphics Books

«Hi Al. Can we call you Weird Al?»

Noen ganger gjør man valg man angrer på senere. Jeg valgte en gang i 2000 å se filmen «Ghost World» før jeg leste tegneserien «Ghost World». Dette valget gjorde at jeg av uforståelige grunner føler at filmen er bedre enn tegneserien, selv om det rent objektivt sett trolig er motsatt. Mitt svake sinn har blitt manipulert av det vestlige samfunns mediamaskin. Det er en moderne tragedie.

Ikke helt ulikt «Ghost World», som både i serie og filmform handler om to kyniske, manipulerende og pseudointellektuelle jenter som nettopp er ferdige med videregående skole. De bor i en uidentifisert småby i USA. De to jentene, Enid og Rebecca, vandrer rundt i småbyen og gjør narr av de andre innbyggerne  små håp og problemer. De baksnakker, erter og ydmyker de fleste de møter på en nærmest automatisk måte. De virker selvsikre og elitistiske, og de ser på både konformitet og påtatt «alternativ» livsstil med forrakt. Jeg er selvsagt deres største fan.

Det tar likevel ikke lang tid før man innser at jentenes holdning er minst like påtatt som resten av byen. Man er ikke overlegen sine medmennesker bare fordi man er kynisk og misliker småbyer. På mange måter er jentene like satt i tanker og holdninger  som alle de gjør narr av. De har ingen retning i livet, og de mangler selv de små drømmene som resten av befolkningen klamrer seg til. De snakker om å gå videre til universitet, men gjør lite med det. De snakker om å begynne å jobbe, men har det med å utsette det. Det blir klart at de er like fanget i småbyen som alle andre, den eneste forskjellen er at Enid og Rebecca ikke har vokst ut av ungdomskynismen enda.

Etter hvert som serien utvikler seg, begynner de to venninnene å skli fra hverandre. Voksenlivet setter inn, og Rebecca blir tvunget til å innse livets harde realiteter. Enid derimot rømmer mer og mer inn i det absurde. I løpet av sommeren serien utspiller seg over blir det klart at både venninnene og verden rundt dem vil være fullstendig endret før høsten er over.

Serien er ment å skulle vise overgangen fra ungdom til voksen for disse to jentene, og tonen endrer seg fra svært humoristisk til mer og mer alvorlig ettersom serien drar mot slutten. Småbyen fremstilles som et ganske forferdlig sted å leve, og personene som bor der er grå mennesker med små tanker og trange synsfelt. De eneste med karakter er personer som er eksentriske til det absurde. Men disse menneskene blir også fremstilt som ensporete og patetiske. Enid og Rebecca blir på ingen måte sympatiske, men er likevel gode protagonister. De er hyklerske, og deres konstante kyniske kommentarer hjelper verken seg selv eller andre. Men de treffer blink svært ofte, og mye av kritikken serien sprer over samfunnet med bred pensel treffer godt også på Norges småbyer. Er kanskje derfor jeg er liker den så godt…..

Jeg har et eget lite problem med tegningene i serien.  Tegningene i en tegneserie har selvsagt en gigantisk påvirkning på helhetsinntrykket, og i «Ghost World» trekker tegningene fra mer enn de legger til. Det er noe med ansiktene som bare ikke passer.  Men som all kunst er vel det mest en smakssak. Derimot er de subtile beskjedene som er lagt inn i tegningene tvinnet godt inn i historien. Følg særlig med på Enid og hvordan hun etter hvert forsvinner ut av alles liv. Folk snakker ikke direkte til henne, bare Rebecca ser på henne, ingen løfter blikket når hun går forbi. Tittelen er ikke bare for moro, vet dere. Siste side er også et studium i å si mye med bilder i stedet for ord.

Les «Ghost World» om du føler deg kynisk, bitter, eller om du bare føler for litt god gammel sosialrealisme og tragedie i hverdagen. Men filmen er bedre……..pokker ta den.