thørringIldens øye
av Jorun Thørring
Aschehoug 2009
360 s

Når studentlivet blir for hardt og eksamen nærmer seg, er det godt å ha en mor som er like krimgal som en selv og som gladelig tar på seg oppgaven som anmelder. Jeg presenterer herved Torhild Matre, gjesteanmelder midt i målgruppen og begeistret krimleser:

Jorun Thørring debuterte med kriminalromanen Skyggemannen i 2005. Både i denne og hennes tredje roman Tarantellen (2007) er handlingen lagt til Paris. Glassdukken (2006) og Ildens øye foregår på sin side i Tromsø med politietterforsker Aslak Eira som hovedperson.

Jeg har bare lest Tarantellen før jeg nå fikk Ildens øye i hendene. Jeg så frem til å få en like medrivende leseopplevelse som den jeg husker fra Tarantellen, men allerede etter første kapittel ble jeg skuffet. Kanskje fordi en bybrann fra Tromsø i 1969 ikke fenger like mye som et moderne Paris. Eller kan det være andre grunner til at dette ble langtekkelig å lese?

Kort fortalt dreier boken seg om en mulig påsatt mordbrann i Tromsø i 1969 der to mennesker omkom og ingen ble tatt for brannstifting. I 2007 brenner det igjen, og en av personene som ble antatt omkommet i 1969 dukker mystisk nok opp igjen i byen. For den samiske politimannen Aslak Eira gjelder det å finne sammenhengen mellom de to brannene, men etter hvert som han avhører mulige vitner fra den gangen, er det flere som blir brakt til taushet. Forfatteren er vokst opp i Tromsø og husker nok denne brannen godt. Denne delen av romanen er mest interessant og virker også mest troverdig.

De rykende ruinene var som sorte, hullete tenner, og den intense lukta av brent treverk fikk magen hans til å vrenge seg flere ganger. Han måtte snu seg og gå et stykke vekk til den verste kvalmen hadde gitt seg. Tanken på Sverre som lå livløs på bakken ved siden av det brennende huset var uutholdelig. For hvert minutt som gikk, ble det enda mer umulig å fortelle at han også hadde vært der.

Forfatteren veksler mellom å skrive fra 2007 og 1969 med en allvitende forfatterstemme, men vokter seg vel for å avsløre for mye. En slik veksling kan ofte øke spenningen i historien, men her synes jeg den bare irriterer og virker mot sin hensikt.

Aslak Eira er alenefar for sønnen Niils og har hatt et uproblematisk forhold til ham helt til sønnen dukker opp med den utagerende og spesielle kjæresten Victoria. Eira får litt å bryne seg på i privatlivet også, og vi skjønner at det er paralleller mellom Victoria og en av de sentrale personene i mordsaken. Jeg lurer på om forfatteren har ment at leseren selv skal samle de løse trådene i slutten av boken, men her bryter hun i så fall med sjangerforventningen som hun ellers har fulgt.  På meg virker det som forfatteren ikke hadde tid til å lage en skikkelig slutt, ble lei av å skrive eller trodde det ble mer spennende på denne måten. Jeg blir bare irritert etter å ha slitt meg gjennom de 360 sidene. Jeg håper hun flytter handlingen i neste bok tilbake til Paris!