Regines bok
Gyldendal Norsk Forlag, 2010
287 s.
I desember 2009 døde Regine Stokke av akutt leukemi. Jeg var, som mange andre, en fast leser av bloggen hennes, og gråt for en jente jeg aldri hadde møtt, men som jeg likevel hadde stor sympati med. Hun brukte bloggsjangeren til noe av det som den er best på – personlige erfaringer fra noe som de fleste (heldigvis) ikke vet så mye om.
Jeg begynte å lese boken etter å ha vært på lanseringen på onsdag, og jeg la den knapt fra meg. Jeg har lest mye av det før, men det grep meg likevel å lese det igjen. Særlig var det sterkt å lese morens beskrivelse av Regines siste dager, og dagene etter dødsfallet.
13. august 2009
Det er vanskelig å se for seg en fremtid etter alle de dårlige nyhetene jeg har fått. Det er utrolig hardt å sitte og høre på at venner snakker om fremtiden sin, hva de skal bli osv. Jeg blir ikke inkludert i disse samtalene. Jeg liker egentlig ikke å snakke om det heller. Det er et sårt tema.
Boken er skrevet i et hverdagslig, liketil språk som gjorde seg bedre på bloggen enn mellom stive permer. Det upretensiøse språket gjør likevel at vi kommer tettere på livet til en helt vanlig 17-åring, som opplevde noe helt forferdelig. Hennes siste bloggpost ble skrevet to dager før hun døde.
1. desember 2009
Jeg kan vel dø når som helst nå, og det kjenner jeg utrolig godt på kroppen også. Jeg har aldri vært så syk før, og det er en utrolig skremmende følelse. Men jeg er i hvert fall mindre rett for å dø nå enn før. Kanskje fordi jeg er så sliten og utmattet og har så vondt.
Regines bok inneholder ikke bare tekstene hennes, men også mange bilder hun har tatt og malt. Fotografiene hennes er nok hennes sterkeste side, de er gode uavhengig av fotografens alder. De mange bildene og det enkle språket gjør dette til en tilgjengelig bok, som ikke distanserer seg fra ungdom på Regines egen alder. Jeg håper at dette er den nye Anne Franks dagbok – både Regine og Anne var tenåringsjenter med et ærlig språk som forteller om ekstreme situasjoner.
Det er ikke mange blogger som takler overgangen fra blogg til bok, uten at de mister noe av magien. MEN, det betyr ikke at det ikke finnes blogger som virkelig fortjener å bli foreviget mellom to permer. Regines, tilhører uten tvil en av disse.
Hva skal man si?
Jeg tror de er viktige disse bøkene, og da tenker jeg på denne sjangeren som inkluderer Regines Bok og Idas Dans av Gunnhild Corwin og historien til Gunn Hild Lem som enda ikke er blitt publisert.
De setter ord på noe de færreste av oss klarer å snakke ordentlig om.
Kanskje jeg virker litt pedantisk nå, men selv om begge jenter levde under svært vanskelige omstendigheter mot slutten av sitt liv, så føler i hvert fall jeg at de skiller seg fra hverandre i at Anne Frank aldri skrev for noen offentlighet. Hun ville at dagboken skulle holdes privat, og det skrev hun også eksplisitt. Det var faren som valgte å gjøre det hele til en bok etter hennes død.
Overgangen blogg til bok er ikke nødvendigvis et en-til-en-forhold, og i Regines bok har redaktøren løst dette fint med å sy Regines tekster sammen med bloggkommentarer og tekster fra hennes venner og familie. Dette er, som jeg sier i anmeldelsen, en viktig bok.
Takk for at du minnet meg på Idas dans, nå har jeg bestilt den på biblioteket og skal endelig få lest den.
Ja, du har rett i det, Heidi. Men det påfallende er at Regines tekster er såpass åpne, som om de skulle være skrevet i en dagbok. De har dessuten tatt med tekster som ikke før har vært offentlige, og det styrket denne følelsen. Jeg var overrasket over hvor personlige tekstene virket på meg.
Det er rart med oss mennesker, vi trenger personlige beretninger for å gripes av det vi også kunne ha lest i historie- eller medisinbøker…
Det høres ut som en vakker bok – falt aldri helt for bloggingen hennes, men kanskje som bok?
Har tidligere lest Idas dans som var nevnt over her og synes det var en flott bok. Livet kan glippe når som helst, det er verdt å huske!