Vekk meg hvis jeg sovner
av Eivind Hofstad Evjemo
Cappelen Damm 2009
204 s

Vekk meg hvis jeg sovner er en roman om barndom, oppvekst og tap. Om et jeg, en morfar, en søster; en familie, og en gård et sted langs den nordnorske kysten. Den er et overflødighetshorn av nydelige passasjer, tidvis med woolfske kvaliteter (!), og en klar elegisk tone over tidens ubønnhørlige bevegelse fremover og det som vi mister på veien, livene vi aldri kan vende tilbake til.

hun ser rett inn i meg, jeg er helt våken i drømmen, hun spør jo: gjør det ikke vondt å bli glemt (…) jeg svarer aldri på den drømmen

Forfatteren er Eivind Hofstad Evjemo, førstemann ut i Cappelen Damms nye satsning på unge forfattere kalt 20 under 30, og om hans bok er representativ for de neste nitten bøkene kan vi virkelig glede oss! Dette er nemlig en sterk og gjennomtenkt debut som utfordrer leseren med en utradisjonell struktur: Historien formidles gjennom en samling minner snarere enn å fortelles. Menneskene er navnløse, beskrevet i fragmenter av en stemme som veksler mellom jeg-person og tredjeperson. Teksten løses stadig mer opp til de fremstår mer som poesi enn prosa, tilsynelatende usammenhengende, men likefullt del i en større struktur, der sorgen og savnet etter noen som har levd også viser seg i romanens struktur. For å sørge er forvirrende, og å huske er en lang rekke med assossiasjoner, akkurat som de lange setningene med komma etter komma, er et uttrykk for.

Språket oppleves som både intenst tilstede og i en viss avstand til det som beskrives. Det er ikke sentimentalt og klisjéfylt, men lar heller teksten veksle mellom det hverdagslige og poetiske uttrykket:

og katten i vinduet er ei gammel bestemor, ei heks som har spist seg gjennom mange morkaker nå, hinker inn på kjøkkenet når noen åpner kjøleskapet, får kavring fuktet i melk, vi stryker den over ryggen, lar dagene gå, for slik forsøke å holde tiden i sin stadige begynnelse

Man vet aldri helt hvor på tidslinja beskrivelsene hører hjemme, men jeg tenker at strukturen har en flo/fjære-kvalitet, der minnene er som bølger som slår inn over fjæra, noe som spiller fint på lag med bokas fokus på kystlandskap med tilhørende fugleliv, fiskeliv og hav.

Og her passer det fint å innrømme at ”ja, jeg ville lese denne fordi jeg er en sucker for kystlandskap” og ”ja, jeg kjenner meg igjen, nordnorsk kystjente som jeg jo er”, og kanskje er det derfor jeg falt så for denne boka, men jeg tror ikke det er så enkelt. Dette er nemlig en roman med godt språk, poetiske passasjer og en bemerkelsesverdig evne til å observere og beskrive på en slik måte at jeg nesten kjenner saltlukta kile i nesen.

Og noen ganger så jeg kjenner meg i ett med ordene og situasjonene. Jeg kjenner meg truffet. Det er passasjer her jeg tar meg selv i å lese om igjen og om igjen. Og jeg leser gjerne mer.