De fleste av oss tenker kanskje at disse superdyktige forfatterne, de vet jo selv hvor flinke de er. De får anmeldelser, de er på boksigneringer og de VET vel at vi digger dem? Eller?
Har du noen gang skrevet fanbrev til en forfatter? Hvordan gikk i så fall det? Hvorfor har du ikke skrevet en lovprisning og sendt av gårde? Og, hvis du kunne nevne et par forfattere som du helt umiddelbart tenker fortjener en shoutout, hvem vil du da hylle, her og nå?
Kristin
Ja, til Gerd Brantenberg. Gjorde det da jeg var 15, og fikk et fantastisk langt og håndskrevet svar tilbake. Det betydde mye for meg, men jeg syntes det var så pinlig at jeg hadde gjort det at jeg bare gjemte det bort. Kanskje jeg skal finne det frem igjen?
Dessuten var vel denne bloggposten et slags offentlig fanbrev.
Lena
Jeg skrev (etter en lang indre debatt) for første gang til en forfatter nå i sommer. Det var til en av mine største litterære ledestjerner, Gunnhild Øyehaug. Jeg synes hun er genial og liker alt hun har skrevet veldig godt. Og det tenkte jeg hun kanskje ville bli glad for å høre. Jeg var litt nervøs for at hun ville synes det var litt stalker-aktig, men heldigvis ble hun glad og sendte meg et kjempehyggelig svar.
Jeg mener det er viktig på alle livets arenaer å sørge for at de som betyr noe for en, får vite det. Kjenner ikke mange som klager på hvor slitsomt det er med alt skrytet og all rosen de får. Så får man heller ignorere den stemmen i hodet som sier at dette er litt ungpike-aktig. Kanskje er det på grunn av fanbrev-begrepets litt kleine, klamme assosiasjoner? Vi kan jo alltids kalle det lovprisning/hyllest/gladmail, whatever? Det er i alle fall trist om folk holder rosen tilbake på grunn av selvhøytidelighet/sjenanse/hvadetskullevære.
Skulle jeg hyllet en forfatter eller tre akkurat nå, måtte det blitt Helle Helle, Kjersti Annesdatter Skomsvold og Olaug Nilssen. Superdyktige damer som inspirerer meg, får meg til å le, reflektere og ikke minst måpe av beundring.
Linn
Jeg synes det er kjempeviktig å fortelle bra folk at det de lager er bra, så jeg har sendt tekstmeldinger, underskog-meldinger og mailer til massevis av bra folk som har rørt meg med orda sine. Det går alltid bra. Jeg får alltid svar. Og så har jeg tatt mot til meg ved flere anledninger og prikka folk på skuldra og stotra fram at jeg digger dem og håper de aldri slutter å skrive, takkforoppmerksomheten, kosdegmedølendin, vi ses.
Den eneste jeg ikke har turt å si det til er Johan Harstad. Han blir jeg fortsatt så starstruck av at jeg bare hikker i stedet for å si noe. Jeg tenker liksom: Hässelby, Linn. Den fyren der skrev Hässelby! OG Ambulanse. OG Buzz Aldrin. OG OSV.!
Den siste jeg gikk bort til, var Per Petterson på Tronsmos 40-årsfeiring. Hei, sa jeg. Hei, sa han. Jeg ville bare si at jeg er veldig glad i bøkene dine og at jeg håper det blir minst hundre til. Hehe, sa han. Det blir vel ikke hundre, men noen til skal det bli. Heldigvis, tenkte jeg og gikk tilbake igjen til hjørnet mitt.
Maren
Jeg har aldri skrevet noe fanbrev til noen forfatter. Det nærmeste må vel være da jeg gikk på barneskolen og sendte en sint mail til Ole Paus om at nå måtte han slutte med dette salmetullet sitt og heller gå tilbake til tekstkvaliteten han hadde på Garmanplata. Han svarte aldri.
Hovedgrunnen til at jeg ikke kommer til å sende noe fanbrev, er nok at jeg ikke ønsker å fokusere så mye på forfatterne. Jo mer jeg tenker forfatter, dess mindre virkelig blir bokuniverset deres for meg. Og dét vil jeg jo ikke. Jeg vet generelt fryktelig lite om forfattere. For flere år siden møtte jeg Jo Nesbø og kjente ham ikke igjen. Det var pinlig. Men jeg tror jeg har kommet over det nå. Nesten.
Nordis
Har ikke skrevet fanbrev, har aldri vurdert å skrive fanbrev og kommer nok aldri til å skrive et fanbrev til en forfatter i løpet av mitt liv.
Rose
Jeg er veldig redd for å gjøre det. Av natur er jeg veldig sjenert, så det koster ekstra mye for meg å gå opp til fremmede eller skrive en e-post. Det er egentlig veldig rart, for er det noen av oss som får skryt og så tenker «jeg hater at folk liker noe jeg har gjort. Kan de ikke bare holde munn?!»?
En gang gikk jeg opp til to P3-programledere for å si noe pent, og jeg er ikke er ikke helt sikker på hva jeg har sagt fordi jeg fikk blackout. De smilte da jeg gikk, da. Good times!
Med andre ord er jeg ikke en den fødte fan girl, men hadde jeg vært litt tøffere og i stand til å huske hva jeg har sagt til kjente folk, ville jeg ha sendt en e-post til Frode Grytten og takket for at han skriver generelt, og spesielt for Bikubesong. Og hvis det gikk an å sende brev til døde forfattere hadde jeg sendt et til Anne Cath. Vestly og takket for Aurora. I stedet sender jeg en vennlig tanke til henne når jeg tenker på alle de fine lesestundene hun ga meg og andre norske barn. Men til Grytten burde det jo gå an å sende et lite fanbrev, for jeg tviler veldig sterkt på at han blir sint og sender hatbrev tilbake.
Gina
Jeg har aldri skrevet fanbrev. Det nærmeste jeg kom var da jeg som barn var på utstilling med mine besteforeldre. Der var også Anne-Cath. Vestly. Min bestefar, kunstneren, mente vi skulle hilse på henne, tok meg i armen og gikk bort. Men idet verdens søteste Anne-Cath. Vestly sa hei og rakk frem hånden, rev sjenerte Gina rev seg løs og løp og gjemte seg bak døra. Jeg er fortsatt flau.
Har DU skrevet til en forfatter? Hvordan gikk det? Og hvis ikke, hvem vil du gi en shoutout til sånn umiddelbart? Tell us, tell us!
Folk kommenterer