Då eg plukka opp romanen Spring Garden i ein bokhandel i Kyoto, var det ikkje på grunn av det fine omslaget. Tvert imot er eg ofte fordomsfull mot søte bokomslag, då dei minner meg om såkalla chicklit-bøker(eit tema som i og for seg fortener eit eige innlegg). Utifrå omslaget var eg redd for at Spring Garden ville vere ei koseleg historie om to einsame menneske som finn kvarandre i ein vakker hage, blir hovudstups forelska og aldri treng å bekymre seg for å vere åleine igjen. Grunnen til at eg likevel tok henne med meg heim, var at dette er ei av dei mest roste bøkene i Japan dei siste åra. Eg måtte finne ut korleis ei så tilsynelatande koseleg bok kunne få så mykje oppmerksemd frå litteratureliten.

Spring Garden fortel historia om ein nyskilt mann kalla Taro som bur åleine i ei leiligheit i Tokyo. Han er frå Osaka som ligg lengre sørvest i landet, men har budd i Tokyo i ei årrekke. Etter farens død for ti år sidan har han unngått å reise tilbake til heimbyen, då han ikkje har bearbeida tapet ordentleg. Taro er ein forsiktig mann som gjer sitt beste for å halde folk på armlengdes avstand. Det blir vanskelegare og vanskelegare etter kvart som han blir kjent med naboane i leiligheitskomplekset i løpet av forteljinga. Den viktigaste av desse er Nishi, ei kvinne som han først blir oppmerksom på då han ser henne stirre inn i hagen til nabohuset frå verandaen sin. Og der kjem altså hagen inn i biletet.

Tittelen Spring Garden er henta frå namnet på ei fiksjonell bok som Nishi er besett av, ein gammal fotografibok med bilete frå nettopp nabohuset. Nishi gjer alt ho kan for å finne ein måte å kome seg inn i huset på, for å sjå korleis det ser ut i røynda. Taro blir etter kvart innvikla i den sprø planen til naboen, og utan å ane det sjølv byrjar han sjølv å fatte interesse for huset. Utan å setje ord på det, prøver Taro og Nishi å finne selskap og tryggleik i ein av verdas største byar, der gamle bygningar blir rive og nye stig opp kvar dag for å gi plass til menneska som strøymer inn frå utkantane. Visse deler av historia er meir spesifikke for Japan enn andre, som denne konstante rivinga og bygginga, som er hyppigare enn her til lands. Eg kjente meg igjen i skildringa av leiligheitene til hovudpersonane som noko midlertidig, måten folk flytter og flytter i det evige. Eg har sjølv flytta seks gonger i løpet av åra eg har budd i Japan. Ei leiligheit er ikkje ein permanent stad for dei fleste unge menneske, det er ein midlertidig kvilestad før ein pakkar saman eigedelane sine i øskjer igjen og tar vegen vidare. Taro og naboane hans er dei siste bebuarane i ein bygning som skal rivast innan to år, og ein etter ein forsvinner dei utan så mykje som eit farvel. For viss ein ikkje kjende kvarandre uansett, kva er då poenget med å seie ha det bra? Til slutt er berre Taro att, og han er nøydd til å ta eit val om kva slags liv han vil leve.

Det er ikkje mykje som skjer i denne boka. Handlinga er ikkje det viktigaste i Spring Garden, det er stemninga. Det store blå huset med hage bortanfor muren stig opp frå boksida og fekk meg til å ynskje at dette huset fantest på ekte. Eg er likevel ikkje heilt overtydd, det er som om det var noko som mangla. Eg skulle ynskje at fleire trådar vart nøsta opp. Det var fleire interessante biroller i historia som gjerne kunne ha blitt utforska meir etter mi meining. Det var likevel ei minneverdig lesaroppleving, då ho fekk meg til å fundere over kva som kan gjere ein person besett av eit tomt hus. Ho fekk meg også til å tenkje på eit hus som eg sjølv har vore besett av, eit kvitt tomt hus skogen i nærleiken av barndomsheimen min. Til dette huset tilhøyrde også ei svær løe og ein utedo. Der var aldri ei sjel å sjå, og bygningane bar preg av å ha stått tomme over lengre tid. Eg dro ofte på oppdagingsferd til dette huset med vennane mine i oppveksten. Mange av vindaugsrutene var knuste, og inngangsdøra var gått av hengslene. Ein dag vi følte oss ekstra modige sneik vi oss inn. Alle skåpdørene på kjøkenet stod opne og innanfor var der vaskemiddel, koppar og asjettar. På soverommet stod senga framleis oppreidd. Det var nett som om bebuarane berre hadde gått ein tur i løa, og ville kome heim att når som helst. Sist gong eg var heime var huset rive, og alt som låg att var ein haug med plankar oppå grunnmuren. Kanskje ein dag vil der stå eit nytt hus fylt av menneske, koppar og vaskemiddel.