Spioner som oss

Queen and country
Greg Rucka
32 nummer, 2001-2007, Oni Press

«PS to D-Ops»

Spioner har vært et yndet tema for litteratur av ymse kvalitet siden den kalde krigen. Likevel tviler jeg på at «ekte» agenter i de såkalte «sikkerhetstjenestene» kjenner seg igjen i bildet som tegnes av dem i disse bøkene. James Bond er ikke mindre av en fantasifigur enn hobbiten Frodo. Likevel gjøres det noen ganger et forsøk på å fremstille spioner som noe som faktisk eksisterer og ikke fabelfigurer. «Queen and country» gjør den beste jobben av det jeg har lest til nå.

Som alle vet er det bare britene som kan bli skikkelige spioner/leiemordere. Derfor følger «Queen and country» selvsagt operasjonsagentene i MI6, den britiske sikkerhetstjenestens utenlandsavdeling. Dette selv om Greg Rucka helt klart er amerikaner Han gjør likevel en god jobb i å sette seg inn i britisk kultur uten å falle tilbake på for mange klisjér. Hovedpersonen i serien er i teorien Tara Chace, en av tre spesialagenter som utfører såkalte «våte» oppdrag for MI6, men flere andre karakterer blir viktige utover i serien. Det er bra, for å følge livet til Tara er ganske deprimerende i lengden. Fra begynnelsen er hun en veldig lukket person, og med tanke på hva hun faktisk utfører av oppdrag er det overraskende at hun i det hele tatt fungerer som person.

Det mest interessante med «Queen and country» er at serien fokuserer på byråkratiet, politikken og det dagligdagse selv med en såpass ekstraordinær arbeidssituasjon som hovedpersonene har. I tillegg blir ikke det de gjør på noen måte fremstilt som heroisk, og det er alltid forfriskende. Med mulig unntak av Paul Crocker, som leder Special Operations, har karakterene ingen illusjoner om hva som gjøres for fedrelandet og hvor «heroisk» det er. Arbeidet tygger dem opp og spytter dem ut. Flere av de beste nummerne omhandler det psykiske stresset de utsettes for på hvert eneste oppdrag. Død er også et viktig tema, men omhandles på en ufiltrert måte. Mange hovedpersoner dør ved tilfeldigheter, ulykker eller i tiden mellom to nummer av serien. Døden er noe dagligdags som likevel må behandles alvorlig, det gir serier en veldig seriøs undertone.

Serien er ellers episodisk, delt opp i større operasjoner der MI6 er involvert. Det er også en rød tråd som følger Tara Chace gjennom livet, om du vil kalle det det. Det er ikke mye jeg kan si om hvordan den histoiren utvikler seg uten å røpe mye av spenningen, men da serien ble foreløpig avsluttet i 2007 var den på et høydepunkt etter min mening.

Som Neil Gaiman bruker Greg Rucka forskjellige tegnere, og bytter rundt på dem. Jeg liker denne typen blanding av tegnestiler, men det er et par eksempler på at det ikke alltid fungerer i «Queen and Country». På et tidspunkt er tegneren helt klart under forestillingen om at han tegner superhelter, og alle karakterene gror enten massive overarmer eller…ehem..fordeler. Dette er et stort brudd med tidligere nummer, og gjør det hele ganske absurd. Heldigivs er personene tilbake i mer normale proposjoner ganske raskt. Noe som fungerer mye bedre er Ruckas hang til å skrive dialogen på tysk eller fransk når karakterene efaktisk snakker det språket. Dette er en god ide så lenge det ikke er overbrukt og ikke lite modig av en amerikansk tegneserie. Jeg skulle bare ønske han hadde løpt linen ut og hyrt inn noen som kunne skrevet litt på andre språk også.

«Queen and Country» er klassisk thriller med en god dose drama som takler ganske seriøse temaer. Ingen revolusjonerende tegneserie, men svært vellaget og realistisk i en sjanger som ofte ikke er noen av delene. I tillegg elsker jeg en god tragedie, og serien leverer dette i bøtter og spann. Bare ikke forvent James Bond.