Dødelig applaus
Øystein Wiik
Aschehoug 2010
432 s
I bokmerkerredaksjonen har operasanger Øystein Wiiks debutroman bare gått under navnet «operakrimmen» til nå, og det var visst ikke noe dum betegnelse. I Dødelig applaus får du spenning fra første side – toppet med en dæsj operafacts og raske replikker.
Det klassiske krimuniverset etableres tidlig i boken. Tom Hartmann, en antihelt av en musikkjournalist, skal anmelde en forestilling i operaen med den verdenskjente tenoren James Medina. Halvveis ut i forestillingen blir Media myrdet på en svært spektakulær måte, og leseren blir introdusert for det som tilsynelatende er morderen. Det tar heller ikke lang tid før vi presenteres for den obligatoriske ekskonen, som i dette tilfellet også er politietterforsker, og selvsagt har et noe trøblete forhold til vår helt.
Tom Hartmann blir engasjert av en styrtrik manager for å finne ut hvem som drepte Medina. Han følger sporene til operabyen Wien, hvor han selv havner i politiets søkelys og må flykte. Hele tiden beveger vi oss over flere tidsplan, og intrigen er innviklet nok til at jeg lar meg rive med.
I Dødelig applaus skaper Øystein Wiik en verden der opera synes like populært som listepop og Idol. Mordet på Medina ryster hele verden, noe som jeg synes er kostelig. Det gir meg Ina-vibber (les: Serien av Annik Saxegaard om prektige ungpike Ina med en verdenskjent operasøster). Hartmann selv har tatt sluttpakke fra Dagbladet for å starte sitt eget operamagasin Opera Today – et blad som er på konkursens rand, men «har status blant kjennere».
Wiik befinner seg mellom parodien og alvoret i Dødelig applaus, men jeg vet ikke om det er med vilje. Han legger inn noen billige operareferanser innimellom, som jeg helst skulle vært foruten. Jeg forstår heller ikke helt hvorfor han spinner videre på klisjeene fra nordisk krim istedenfor å skape seg en helt ny stil. Men det er heller ikke helt parodisk når han tar i bruk kjente krimtriks og et hardkokt språk med korte setninger.
Tom Hartmann kjempet også for livet, mens røyken sved i lungene hans. Han prøvde å ikke bli grepet av panikken selv om han innså at han sannsynligvis ville bli levende stekt sammen med fiffen i norsk kulturliv.
Wiik går i Nesbø, Staalesen og Mankells fotspor uten helt å fylle skoene. Men ikke misforstå meg. Dødelig applaus befinner seg i den øvre delen av skalaen. Oppskriften er tradisjonell, språket er godt og spenningen holdes til siste side. Boken mangler litt av den skarpe samfunnskritikken som ofte preger gode, nordiske krimbøker, og er nok mer for en ren spenningsbok å regne. Men bevares – Wiik kan sin krimlitteratur, og har skrevet en riktig spennende og underholdende sommerkrim som man godt kan pakke med seg i kofferten på ferieturen.
Folk kommenterer