Det er et kjent fenomen at hver gang en film lages av en relativt kjent bok dukker det opp bokormer fra alle kanter som surmulende hevder at boka var mye bedre. Dersom du spør hvorfor får du et oppgitt blikk, og en oppramsing av viktige hendelser som ble kuttet ut, filmens manglende evne til å formidle tanker og hvordan regissøren hadde misforstått det som i det hele tatt gjorde boka bra. Til dette er det beste svaret å nikke forståelsesfullt og si bekreftende: ”Ja, boka er alltid bedre enn filmen”. Men stemmer det, er boka ALLTID bedre enn filmen?
Ikke hvis boka er skikkelig dårlig. Twilight-filmen er eksempelvis milevis bedre enn Twilight-boka. Da jeg så filmen var jeg i 100. Riktignok var det aspekter med filmen som var direkte pinlig å se på, men det var pinlig og morsomt. Den var filmet og klippet på en fin måte, og high school aspektet var ikke sjablongaktig, ungdommene virket som vanlig ungdom. Boka var derimot horribel, pinlig og overhodet ikke morsom. Jeg maktet bare å lese 30 sider før den evinnelige blikkvekslingen, og hovedpersonens evne til å kun se seg selv ble for overveldende, for grundigere argumentasjon sjekk ut NY mags 28 grunner til at filmen var bedre enn boka.
Er det et godt triks å se filmen først, få en fin opplevelse, for så å lese boka og få enda mer ut av historien? Jeg mener man kan gjøre det med hell. Eksempelvis så jeg The golden compass på kino, og ble veldig inspirert til å lese bøkene. Og her fikk jeg en fin opplevelse med å få en bedre og mer kompleks historie i tillegg. Puristene vil her hevde at du mister muligheten for å lage dine egne bilder. For så vidt sant, men for meg var ikke det det største problemet. Det største problemet var når jeg rett og slett ikke forstod boka fordi filmen har laget andre plot, da satt jeg gjennom hele boka og lurte på hvordan alt skulle gå opp. Slitsomme greier.
Faktisk er en god andel av filmene vi ser filmatiseringer av bøker, vi bare vet ikke om det, fordi det er så mange bøker og så liten tid. Filmer har en fordel med at du raskt kan oppleve en historie, dessuten tilby deg mer. Noen ganger kan bilder gi deg et bedre inntrykk av karakterer som kanskje blir forsømt i bøkene, jeg synes for eksempel at kjæresten til Jarle i Mannen som elsket Yngve, ble mer levende og fikk mer dybde på film enn i boka. Dette er for øvrig en film som jeg synes filmatiserer romanen på en fin og troverdig måte, og som også tar med egne ideer som er tro mot følelsen boka gir. Jeg synes også et godt konsept med film er muligheten til å gi en tidsriktig innramming, som vi ser i 80-tallsuniverset til Mannen som elsket Yngve, jeg kan lage bilder selv, men ikke med den mengden research som utvilsomt har blitt gjort for å gi et tidsriktig miljø.
Det er med andre ord mange grunner både for og imot for å både se filmen og lese boka. Med en positiv innstilling til dette skal jeg fremover anmelde bøkene bak filmene, for å se hvorvidt mediene supplerer eller ødelegger for hverandre. Følg med!
Gleder meg til spalten!
(obs obs: Yngve har ingen kjæreste i Mannen som elsket Yngve, du mener vel heller Jarle? :) )
Hyggelig! Snikavsløring: Jeg skal se på Revolutionary road så fort som mulig.
Det stemmer selvsagt at det er Jarles kjæreste, jeg pisker meg selv for dårlig faktasjekk as we speak!
Uggh, Twilight. Glittrende vampyrer er en hån..
Spennende spalte ellers. Er enig i at boka ikke alltid er bedre, noen bøker kan trenge litt kondensering for å fungere optimalt.
Jeg synes dette høres veldig spennende ut! Og når det gjelder Mannen som elsket Yngve, kanskje man kan se på hva det betyr for en adaptasjon at forfatteren skriver manus?
Hyggelig at redaksjonen møtes i kommentarfeltet, forøvrig. Det synes jeg vi skal fortsette med!
Har nettopp lest «La den rette komme inn», og DVDen er på vei fra USA (av absurde årsaker kommer den ut der 3 månder før i Norge).
Forfatteren har skrevet adapsjonen selv, og hører at filmen på mange måter er bedre enn boka fordi den impliserer en del ting som boka forteller rett ut.
Tror det kan være en fordel, boka er helt klart best der den er subtil. Gleder meg til å sammenlikne dem.
For noen år siden hadde Aftenposten en fast litteraturspørrespalte der et av de faste spørsmålene var «Har du et eksempel på tillfeller der filmen er bedre enn boka»? Jeg tror 9 av 10 svarte Gudfaren på dette spørsmålet.
Jeg visste ikke at det var en bok en gang, det sier kanskje noe?
Tror forresten Tilværelsens uutholdelige letthet også ofte blir omtalt som «filmen bedre enn boken».
AKKURAT dette skjedde med meg og Twilight også. Jeg så filmen, synes egentlig at ideen var ganske god, og tenkte at jeg kunne jo godt lese boka. Så gjorde jeg det, og synes som deg at den var ganske skuffende egentlig, men engasjerende på en merkelig måte. Måtte liksom finne ut hvordan det går. Så jeg må desverre innrømme at jeg leste hele serien på løpende bånd, uten at jeg egentlig vet hvorfor. Og det blir mye, mye verre. Plottet rakner fullstendig, og forfatteren hopper bare glatt over alle de åpenbare og ganske kontroversielle problemstillingene hun har skapt. Jeg tror jeg ikke fikk hele den tenåringsromansefasen ut av systemet da jeg var tenåring. For Kristin kan bekrefte at jeg var ca 42 år gammel da jeg var 16.
Gratulerer med ny blogg forresten! En fornøyelse å lese hittil :)
Men folk er helt crazy etter twilightbøkene. Av grunner de ofte ikke klarer å forklare en gang. Salons anmeldelse av boka er interessant, spesielt i et feministisk perspektiv: http://www.salon.com/books/review/2008/07/30/Twilight/