Snu Rosa

 Sub Rosa
Demian Vitanza
Roman
Aschehoug, 2014

For et menneske med beslutningvegring vil nok Demian Vitanzas nyeste roman by på en utfordring. Boka er nemlig delt i to omtrent like lange deler, de starter fra hver sin ende av bokpermen, og det er du, jeg, vi – leserne, som får velge hvilken del vi skal starte med. Den ene delen heter Byen, den andre Skogen, og disse titlene angir (ikke overraskende) hvor handlinga i de respektive fortellingene foregår. Selv fikk jeg boka anbefalt, og med anbefalinga kom heldigvis også et forslag om å lese by-delen først. Som anbefalt, så gjort.

I Byen møter vi en mann som nettopp har sluppet ut av fengsel, dømt for å ha vært alkoholpåvirket sjåfør i en bilulykke som tok livet av hans egen mor. Med et slikt utgangspunkt er stemningen for denne delen av romanen satt. Ikke bare skal vår mann gå omkring med en voldsom skyldfølelse for morens bortgang, også utenfor kroppen er det meste ugreit. I det vi møter ham bor han på en liten hybel han ikke har betalt for, stjeler maten han spiser, og har ingen venner. Hovedpersonen holder seg i skyggene, i mørket og i kulda, og når han møter en kvinne som fyller noe av savnet etter mora, viser også hun seg å være, ja, la oss si noe for seg selv.

– Du, sier hun, – du må ikke følge etter meg.
Jeg svarer ikke. Og hun gjentar det flere ganger. Men jeg blir bare gående ved siden av. 
Jeg sier at jeg liker henne. Hun spør meg om jeg liker henne. 
Jeg sier ja, det var det jeg akkurat prøvde å si.
Hun sier at jeg ikke vet hvem hun er. At jeg snart kommer til å slutte å like henne. Og at jeg bare må bli med henne nå, så skal hun vise meg hvem hun er.

I Skogen blir vi med en mannlig hovedperson på et eventyr som nok verken Askeladden eller Lars Monsen kunne tenkt seg å ta del i. Om man kjente på antydninger til surrealisme i Byen, får den virkelig tre fram i sin fulle figur her. Denne delen er i tillegg skrevet i andreperson, altså er det et «du» vi følger. Dette fungerer fint som et fortellerteknisk grep, og når Vitanza varierer med å å hoppe over i tredje person, opplever jeg å komme enda tettere på boka, som om det er Vitanza og jeg sammen som følger denne verdenen fra observatørplass, som om vi er allmektige. Oppholdet i skogen byr på en noe lystigere stemning, men bare i korte blaff og alltid med et forbehold eller en bismak.

I likhet med hovedpersonen i Byen (jeg oppfatter det som at det er samme mann vi følger i begge delene, men dette er ikke avklart i romanen) er «du» uten særlig jordisk gods, og dermed prisgitt egen overlevelsesevne og til dels andres sjenerøsitet og omsorg. Den uttrykte lengselen i Skogen er i hovedsak til byen og en kjæreste, men også her møter vår mann en kvinne som han etter hvert føler en slags avhengighet og tilhørighet til. Tematisk er det noen tydelige fellestrekk mellom de to romandelene, og det blir vanskelig å la være å trekke inn Freud, uten at jeg her skal dra det lenger enn å nevne navnet hans.

Hun kunne ha satt seg på stolen på den andre siden av kafebordet, kunne hun ikke? Eller i gyngestolen? Men nå sitter hun rett ved siden av deg. Harde, blå vener, som urake tråder bak den grå huden. Litt for nære. Du tar tak i en kjøttbit og tygger. Fenalåret er seigt, skarpt.

All denne elendigheta kan jo virke som rent for mye å forholde seg til på en grå januarkveld, og jeg skal heller ikke påstå at det er optimismen og framtidstrua som råder i denne romanen. Den uforutsigbare og noe udefinerbare uhyggen skaper samtidig et driv og en progresjon, Vitanza skriver begge disse historiene fram på en måte som gjør boka vanskelig å legge bort – det ikke finnes dødpunkter i romanen. Ved å veksle mellom handlingsdrevet og mer filosoferende prosa tar han oss med rundt i byen, i skogen og i hovedkarakteren(e)s tankeverden. Språklig sett kunne det med fordel vært knepet inn noe, det bikker tidvis over i det pompøse, spesielt når vi er inne i fortellerens tankeunivers. Dette kan være et bevisst grep fra forfatteren for å male et tydelig bilde av en mann som tross alt har tilbragt mye tid alene i et fengsel, alene også med tankene sine. Pompøsiteten er likevel ikke noe som forstyrrer leseopplevelsen i stor grad, og Vitanza veier opp for dette når han gjennom storparten av romanen viser at han behersker et lekende språk med fine, til dels poetiske og morsomme eksperimentelle elementer.

Morgener: Jeg hører naboene som dusjer, spiser frokost, går ut av dørene sine. Nesten alltid de samme lydene, samme tid, de er klokker bak veggene. De går for å bytte arbeidskraften sin mot pusten de fyller lungene med. 

Tittelen spiller på hemmelighold, altså «under rosen», og i tråd med dette gir ikke Vitanza oss noen fasitsvar på verken det ene eller det andre. Nettopp dette hemmeligholdet, som igjen gir leseren friheten til å velte seg i fortolkningsmuligheter, gjør denne romanen lesverdig. Det som blir liggende uforløst kan tolkes i flere retninger, og enkel forskning viser at romanen kan være en kilde til fine samtaler med andre som har lest boka. Med sine 208 sider kan boka dermed være et fint og overkommelig fellesprosjekt å sette i gang dersom man sliter med stillhet rundt middagsbordet eller i lunsjen på jobb. Konseptet med å skrive to kortromaner i én på denne måten må også applauderes, spesielt når det er så godt gjennomført, og jeg selger gjerne Sub Rosa inn på originalitetsargumentet alene.

Det er ikke viktig om du starter i byen eller i skogen. Dersom beslutningsvegringa blir altoppslukende, er trøsten at du ikke velger noen av delene bort – du får heldigvis lov til å lese dem begge.