Her kommer en bekjennelse: Jeg har lest både André Brink og Wilbur Smith med like stor dose glede og ergrelse: Mens den ene er så politisk korrekt som det er mulig å være (anti-apartheid, feminisme og liberal politisk), er den andre alle politisk ukorrekte leseres våte drøm, med sine sterke, hvite menn, arabiske skurker og afrikanske statister. Og selv om man kan argumentere (relativt enkelt) at Brink er en større forfatter, har Wilbur selv 54 år etter sin første bok (When the Lion Feeds – Ung manns land på norsk, 1964) fremdeles en større leserskare enn det de fleste bestselgende forfattere kan drømme om – også her i Norge. Mens du må oppsøke infoskranker i alle norske bokhandlere for å finne en bok av Brink, kaster de bøker av Smith etter deg hos Norli, Ark, Tanum og Coop Extra.

André Brink (1935 – 2015) var en politisk forfatter, som brukte litteraturen for å gi sin stemme i kampen mot apartheid, en viktig stemme fordi han som hvit liberaler kunne uttale seg relativt fritt uten å risikere samme skjebne som andre, kjente apartheid-motstandere kunne.

Wilbur Smith (1933 – ) er en skurk av en forfatter. Hans eneste mål er å underholde og skape spenning – å få den daffeste stuegris til å føle seg som en erobrer, av landskap, gull og kvinner. Smith, sier de lærde, hadde ingen interesse av å ta et oppgjør med raseskillestaten Sør-Afrika. Han vil bare skrive – og tjene penger.

De har helt ulik agenda for sin skriving, men bøkene vokser ut av det samme landskapet. Zululands slettelandkskap er det samme, Drakensberg og Isandlwana ruver like sterkt i En lenke av stemmer som det gjør i Ung manns land. Boerne kjemper seg over det store Karoo-beltet hos begge forfatterne, og menns begjær er like ustyrlig om forfatteren heter Brink eller Smith.

Jeg har truffet André Brink En gang. Jeg var medarrangør av et litteraturseminar med med ham for en god del år siden, Brink, 75 kvinnelige Afrika-interesserte fra Rogaland og jeg. Jeg hadde lest de fleste bøkene hans, og jeg hadde god kontroll på Smith. Etter å ha hørt Brink fortelle i et par timer, tok jeg forsiktig og spakt mot til meg, fordi jeg fornemmet noe jeg ikke syns var helt greit. Den liberale forfatteren talte godt og vel om sitt eget forfatterskap, og jeg skal ikke nekte for at Brink er en mer elegant forfatter enn Wilbur Smith. Jeg har vært Sør-Afrika én gang i 1997, og følte at jeg kjente igjen dette landskapet som han skrev om i bøkene sine, og som omtalte mens han fortalte om Imaginings of Sand, min favorittbok av Brink. Jeg kjente igjen landskapet, men jeg kjente også igjen Wilburs landskap, og jeg dristet meg til å spørre:

Nå er jo de en klart bedre forfatter enn en annen sørafrikansk foraftter jeg kjenner til, men hvordan stiller du deg til at det landskapet dine bøker vokser ut fra, er veldig likt også litterært som det landskapet Wilbur Smith forteller fra.

Brink ble stille noen sekunder, før han kikket krast mot meg og sa:

Jeg setter ikke pris på å bli omtalt i samme setning som Wilbur Smith, og vil ha meg frabedt at mitt forfatterskap blir sammenlignet med Smitsh.

Vi snakket ikke sammen etterpå.

Men jeg lurer fremdeles på hvem av de to som har skapt den sterkeste forestillingen og den største kjærligheten til Afrika i den norske, litterære bevisstheten? Smith eller Brink? Spør du på Litteraturhuset er nok svaret ganske enkelt. Men det er ikke bare Litteraturhusets gjester som leser bøker. Bare spør selgerne på Ark, Norli og Coop Mega.

LagreLagre