Skriv, Skomsvold, skriv!

33
Kjersti Annesdatter Skomsvold
Roman
Oktober, 2014

Det hender det kommer bøker som flere i redaksjonen vil lese (og følgelig også skrive om).
Som Ola Innsets Lisboa, som Maren og jeg skrev om sammen.
Eller fjorårets storsuksess Fugletribunalet, hvor vi tre som leste den var LITT uenige.

Skomsvolds nyeste roman 33 er en slik utgivelse som flere av oss har venta på.
Vi var to som ønsket å lese den, og uten å ha snakka sammen om hva vi egentlig syntes om boka, tok vi en god gammeldags samtale om den. På Facebook-chat, vel og merke, så kanskje ikke så god og gammeldags. Så skal det nevnes at Gina sitter i Berlin mens jeg befinner meg i Oslo. Her er i alle fall våre (uredigerte og svært spontane) tanker om Skomsvolds fjerde bok.

Lena: Skal vi bare sette i gang da?

Gina: Ja.

Lena: Skal vi først bare etablere hvilket forhold vi har til Skomdvold fra før? Vi er vel rimelig begeistra for henne begge to, er vi ikke?

Gina: Jo, det vil jeg si.

Lena: Så det var litt forvenintnger her, til denne fjerdeboka hennes. Jeg har i alle fall gleda meg som en unge til julaften. Og bursdag. Og nyttårsaften. Tilsammen.

Gina: Hehe. Ja, hun hadde noe å leve opp til. Nå er vi sikkert ikke så vanskelig å begeistre heller. Jeg sto i hvertfall med åpne armer og bare ventet på å bli underholdt/truffet rett i hjertet. På den annen side var det mye som sto på spill.

Lena: Samme her. Samtidig var jeg skikkelig redd for å bli skuffa, pga nevnte forventninger. Ja, ikke sant. Men Skoms er jo bunnsolid, såklart. Som alltid.

Gina: Boken er jo litt annerledes enn de tidligere.

Lena: Det kan du trygt si. Samtidig så føltes det veldig som å komme hjem for meg, å lese denne boka.

Gina: Dvs. i Litt trist matematikk begynte hun å bevege seg mer mot det surrealistiske som jeg synes hun har tatt enda lenge her.

Lena: Det er sant. Det har kanskje kommet mer og mer for hver utgivelse.

Gina: Man kjenner veldig igjen skrivestilen, samtidig er det tatt et steg lengre den surrealistiske veien, noe jeg synes er kledelig. Ja.

Lena: Jeg liker det da, og hver gang jeg hører henne snakke så tenker jeg at det er helt naturlig at det blir sånn.

Gina: Ja, det virker ikke påtatt.

Lena: Altså mer av nettopp det surrealistiske, at hun lar fantasien bare ta henne av gårde. Det er som en tankerekke i fart, og så får vi sitte på.

Gina: Nettopp. Samtidig som hun stadig vender tilbake til albatrossen, barnet osv. Hun sirkler seg inn, slik at tingene får større og større betydning/tar større og større plass

Lena: Ja, den er helstøpt, denne romanen.

Gina: Noe som gjør det desto mer virkningsfullt. Men ett element forstyrret meg.

Lena: Ok? Hva?

Gina: Overdreven bruk av prikk-prikk-prikk.

Lena: JA! Jeg vet! Men det forsvant litt da.

Gina: Jeg vet at det er bevisst, men jeg synes ikke det fungerte så godt.

Lena: Det var mest i begynnelsen, føler jeg, mest utbredt da. Det ble overflødig, rett og slett.

Gina: Ja, mellom s. 20 og s. 38. Synes det ødela flyten.

Lena: Helt enig!

Gina: Men jeg tilga henne fra s. 38 og utover, for når det er bra er det så innmari bra. Intenst.

Lena: Haha, ikke sant. Og så ble jeg så glad for at hun greide å ha med den gode Skoms-humoren, tross den litt mørke tematikken.

Gina: Absolutt!

Lena: Jeg lo høyt flere ganger

Gina: Jeg elsker galgenhumoren hennes. Ja, jeg og.

Lena: Og den er det sannelig ikke alle som behersker. Og når hun er hos gynekologen.

Gina: Nei, det er en balansekunst. Ja, herregud!

Lena: Priceless.

Gina: Boken er proppfull av utradisjonelle bilder og metaforer. Det er så langt fra klisje som man kan komme.

Lena: Jeg har nok satt ny rekord i både understreking og antall eselører.

Gina: Det er mye understrekning i min bok også.

Lena: Da jeg leste utdraget bakpå boka ble jeg skikkelig bekymra, for det virka litt for, jeg vet ikke, spess.

Gina: Ja, men samtidig ble jeg nysgjerrig av baksideteksten.
Fra første side: «Livet har vært som å gå til en tørr brønn uten bøtte.»

Lena: Men så kom jeg i gang med selve romanen og da ble jeg helt målløs. Ja! At det går an, det bildet med brønnen er jo så solid at man skulle tro det var mange hundre år gammelt.

Gina: Også liker jeg det prosessuelle, nesten meta ved det å tenke/skrive.

«Med mindre jeg tenker meg om. Tankene forvrenger og fortrykker alt»

Lena: Enig. Og hvordan matematikken egentlig er et symbol på skrivinga.

Gina: Ja, det med matematikken er et veldig spennende moment i alle bøkene hennes. Måten hun blander ulike sfærer som man ikke skulle tro hadde noen forbindelse i det hele tatt.

Lena: For meg er det nok ekstra fascinerende fordi jeg har et så himla anstrengt forhold til tall, matte og økonomi som fag. Snorkorama!

Gina: Haha! Jeg har faktisk begynt å utvikle tall-dysleksi

Lena: Hjernen min forstår ikke den verdenen, mens ord og bokstaver er som en del av meg. At hun dermed skaper en slags merkelig, men velfungerende parallell mellom de to, er beundringsverdig.

Gina: Får helt panikk når jeg må regne sammen 5 pluss 8 i hodet. Helt enig.

Lena: Haha! Godt vi ikke har slått oss på en slik retning da. Og så får jeg også assosiasjoner til Jo fortere jeg går.

Gina: Ja, hele veien.

Lena: Spesielt når hun er i leiligheten sin, da ble det ekstra tydelig for meg, og med alle disse mennene som kanskje vel egentlig ikke er der?
På side 64: «Men jeg vet ikke om tankene som farer rundt i leiligheten er mine, eller om de tilhører mennene på veggen, om det er en byttehandel»

Gina: Det er mye av det nevrotiske i Mathea i K. Ja. Jeg tenker automatisk at Skomsvold bruker mye av seg selv. Jeg håper liksom at hun er like nevrotisk, morsom og fantastisk som personen.

Lena: Mye metagreier her.

Gina: Godt eksempel.

Lena: Jeg kunne sitert hele dagen lang, hehe.

Gina: Det virker så uanstrengt, og nettopp derfor er det så imponerende.

Lena: Ja, helt klart. Er så glad hun ikke fullførte den ingeniør-utdanninga i Trondheim!

Gina: Som du sa i stad, tankerekkene bare flyr av gårde av seg selv.

Lena: Gråt du av denne boka?

Gina: Nei. Men var på nippet flere ganger. Klarte først ikke helt å la meg fange av kjærlighetshistorien, men synes den ble sterkere og sterkere.

Lena: Samme her, den er skikkelig fin. Men for meg var det kanskje aller nærmest tårepersen da jeg leste dette:

Det er min måte å leve på, å stå opp, ta fatt, holde på helt til den store utmattelsen sluker meg, utlevere meg selv til dette håpet, hengi meg til det med all verdens skrupler og skam og en uforståelig nysgjerrighet, før jeg neste morgen tar fatt igjen, finner frem blyanten. Jeg fester håpet i skrivingen, skrivingen som trekker hjertet ut av meg, gang på gang. 

Gina: Ja, det er fint!

Lena: Hvis man skriver litt selv så er vel dette lett gjenkjennbart.Det er en fin beskrivelse av sårbarheten i en kreativ prosess, uten at det blir klissete eller pompøst.

Gina: Helt enig. Jeg synes dette var veldig sterkt:

Jeg hadde arrangert en begravelse for Ferdinand, som jeg gjorde for småfugler som liten, slike ritualer skal man ikke kimse av. Dersom elefanter ikke får se liket av elefantbabyen som er skutt av krypsskyttere, vil de gå og lete etter babyen evig. På kirkegården hadde jeg sydd Ferdinand fast i meg selv, som en omvendt amputasjon, det gjorde vondt, nålen var så tykk, tråden så tynn, den røk hele tiden, og nå henger vi sammen, vandrer hvileløst og tanketomt rundt, som en annen noksagt. 

Lena: Ja. Herrejesus. Det er så vakkert.

Gina: Hva syntes du om slutten?

Lena: Jeg er alltid veldig spent og nysgjerrig på slutter (for en smart ting å si, men jeg er jo det. Nysgjerrig, altså)

Gina: Mhm

Lena: Og denne gangen synes jeg det var en perfekt slutt. Så smart! Hva tenkte du da du leste på siste side?

Gina: Jeg synes det var tvetydig om det var noe ekte barn i det hele tatt. Det var jo hele veien tvetydig om det allerede fantes et barn, og det var på vei eller ennå langt fremme i framtiden. Men liker den måten å skrive/sirkle på.

Lena: Jo, men det er jo det som er så bra med den måte å avslutte på! Kanskje har barnet bare vært ordene og skrivinga og det intense ønsket om å få det til, hele veien?

Gina: Ja, var akkurat det jeg skulle til å si.

Lena: Du kan jo ikke bære et levende barn rundt i en plastpose! Men samtidig er det så mye annet i denne romanen som heller ikke ville vært gjennomførbart i vår kjedelige, virkelige verden.

Gina: Det har du rett i. Noen partier er ført ad absurdum.

Lena: Og det er det som er så deilig med surrealismen, den utfordrer hjernen vår på en så morsom måte, og man kan risikere å begynne å tvile på sin egen evne både til å forstå og tolke, kanskje til og med vår egen virkelighetsoppfatning.

Gina: Men er samtidig veldig vakkert. Ja. Det er så vakkert i sin galskap.

Lena: M-m, det er nettopp det det er. Så, for å oppsummere:

Vi elsker alt ved denne boka unntatt den lille sykdomsperioden hvor «…» infiserer Skomsvolds tastatur.

Gina: Hehe, ja!

Lena: Skal vi avslutte med et favorittsitat hver? I den grad det er mulig å velge.

Eller ville du si noe mer om noe annet ved boka?

Gina: Dette er i hvertfall en bok som man kan lese igjen og igjen og tolke på nye måter, det er fantastisk. La meg bla litt her og se om jeg finner et sitat.

Lena: Ja, helt enig. Samme hvor fulle bokhyllene mine vil bli, kommer jeg aldri til å gi fra meg denne her.

Gina: Jeg har det:

Trøsten fra Samuel, jeg kan smøre den på brødskivene mine, eller under skiene, jeg kan komme helt til Nordpolen eller Moskva. Odr som trekker meg nedover før jeg kommer opp igjen et stykke unna, som en gammel kvinne som forlater alt hun har tatt for å være sant, på stranden, idet hun legger på svøm. Hun dykker under og dukker påå igjen, lenger og lenger vekk fra falske forestillinger, nærmere og nærmere sitt eget hjerte.

Det er i hvertfall et av de. Trøst til å smøre på brødskivene eller under skiene.

Lena: Støtter deg i den. Hadde det ikke vært så gammeldags, ville jeg sagt GOSJ.

Gina: Også er det fantastisk fra gynekologstolen.

Jeg har aldri kunnet ovservere hullet selv, direkte, og jeg vil ikke bruke et speil, i speil kan man risikere å få øye på hva som helt, plutselit er det fortiden eller ens siamesiske tvillings magre ansikt som titter frem, vedkommende stirrer tilbake på deg med fire rødsprengt øyne, smekker med tungen.

Synes det er så fantastisk kroppslig, ubehagelig og morsomt. Man ser det sånn for seg. Smekker med tungen setter prikken over i-en.

Lena: Ja, det er helt fantastisk, alt som skjer inne på det legekontoret der, hehe. Ok, jeg har også bestemt meg:

Samuel er dobbeltgjengeren min, hvisker han meg i øret, Samuel skal føre prosjektet mitt videre. Et menneske som ligner på deg? spør jeg. Ferdinand sier at jo, dobbeltgjengeren er sett på som noe skremmende, uhyggelig, noe som truer din egenart, en invadering av identitet. Men det har skjedd en forskyvning fra trygghet til skremmebilde, for i arkaisk tid hadde dobbeltgjengeren en helt annen funksjon, det var en form for beskyttelse. En garanti! Jeg legger hånden over hjertebankene mine, som for å få ordene hans til å dunke i samme takt. Du må dra og finne Samuel, sier Ferdinand. Må jeg virkelig det? sier jeg. Ferdinand ler. Ikke se så sørgmodig ut, sier han. Nå har du brystkassen full av fine, små ballonger, du kan fly av sted.

Ballonger i brystkassen. Hva skal man si? Skomsvold for president?

Gina: Fint! (Jeg har faktisk et seminar om doppeltgjengere nå, så smilte av dette) Tommel opp og vi vil ha mer!

Lena: Vi kan jo gå ut på den da. Skriv, Skomsvold, skriv!