megmegmegMeg, meg, meg
Kjersti Annesdatter Skomsvold
Roman
Aschehoug, 2015

 

Hun gjør det igjen, Skomsvold. Briljerer.
Denne gangen med en barneroman. Og noe av det første jeg vil ta tak i er nettopp det prefikset der. Er det nødvendig å presisere at denne boka er skrevet for barn? Ikke vet jeg, men selv om jeg nå kan skilte med hele 31 år på denne planeten så var det full klaff. Latter, gjenkjennelse og vill begeistring. Hvorfor, spør du? Jo, nå skal du høre.

Det er Marte på 11 år som forteller denne historia, som begynner med feiringen av lillebrorens treårs-dag. Denne merkedagen lar Marte reise tilbake i tid, både til da det bare var mamma, pappa og henne, da moren gikk gravid, og da lillebror Frans kom ut i verden. Frans heter ikke egentlig Frans, han er oppkalt etter en eller annen forfader. Marte synes navnet foreldrene har gitt ham er så stygt at hun har gitt ham et eget.

Marte og jeg ville nok blitt gode venner dersom vi hadde møttes tilbake på nitti-tallet en gang, da jeg var 11. Jeg var en rar unge. I dag må vi vel helst kalle det annerledes. Marte er også annerledes. Hun bærer følelsene utenpå kroppen, hun tenker på de store spørsmålene, alt som ikke kan forklares. Marte er morsom (selv om hun påstår at hun ikke eier noen sans for humor), og det viser seg at vi deler oppfatningen av korpsmusikk, blant annet.

Korpset øver i bomberommet på skolen, vi sitter der hver mandag og lager ompa-lyder. Om det blir krig, trenger vi ikke flykte noe sted, jeg befinner meg akkurat der jeg skal være. Men jeg vet ikke hva som er verst, å løpe ute i kuleregnet hvor krigen raser, eller bli sittende fast i bomberommet omgitt av althorn og tverrfløyter på ubestemt tid.

Vi deler også en historie med heftig bilsyke, for ikke å snakke om den konstante bekymringen over lillebror. Min knapt 18 måneder yngre lillebror er en voksen mann nå, men for en del år siden var jeg også bekymret for at han ikke skulle greie seg når han ikke hadde meg der til å passe på. I ettertid ser jeg jo at han passet på meg i mye større grad enn jeg passet på ham, men bekymringen var like reell i øyeblikket.

Så trekker jeg pusten. Jeg forteller mamma om hvilke prøvelser jeg har gått gjennom de siste årene. Hver eneste dag synger jeg salmene vi har lært på skolen, og jeg ber til Gud om at broren min aldri må drukne. Han kan ikke svømme ennå, og om danskebåten synker, vil han være i trøbbel. Da vil broren min synke også, treffe havbunnen med magen først. Han vet ikke at han må gå langs bunnen til han kommer seg opp på land igjen.

Marte skriver, og sliter som alle oss andre skrivende mennesker med å finne tid, rom og fred til nettopp skrivingen. Skomsvold evner på fantastisk vis å gjengi både fascinasjonen for språk, for bruken av ord, for fremtiden og verden for øvrig gjennom Martes stemme. Noen vil kanskje stille spørsmålstegn ved om en 11 år gammel hjerne kan være så reflektert og filosofisk, men det er det ingen grunn til å tvile på. Jeg kjenner flere barn som har stilt seg og meg de spørsmålene som Marte stiller, snakket om temaene hun er opptatt av. Problemet er kanskje at vi voksne blir overrumplet, det er så brutalt at et barn skal gå rundt og tenke på det som er vanskelig. Vi vil at barna skal løpe barføtt og bekymringsløst gjennom blomsterenger, bruke energi på å finne ut hvordan de kan snike til seg sjokoladen som ligger i skapet uten at noen oppdager det, fortelle vitser om nordmannen, dansken og svensken, og leve i en verden med et oppløftende soundtrack. Ved å skrive denne romanen viser Skomsvold at hun tar barna på alvor. Man trenger ikke forenkle språket, trenger ikke legge vekk varemerket sitt fordi om man skriver for barn.

Jeg vil sitte ved stuebordet, fordypet i mine egne tanker. Hvis fordypet er riktig ord. Det er kanskje heller tankene som sitter og fordyper seg i meg, som sultne ulver.

Heldigvis har Skomsvold beholdt det som for meg kjennetegner henne som forfatter, nemlig den fine humoren, den filosoferende tonen, de store spørsmålene og dette helt udefinerbare som hun har greid igjen: å gi meg følelsen av å komme hjem. Helst skulle jeg gjengitt hver og en av de vel 80 sidene, da jeg bladde i boka igjen nå så ser jeg at det er noe siterbart på hver eneste en av dem. Jeg kan ikke huske sist jeg lo så mye av en bok, og jeg har blitt så veldig glad i Marte. Som med all annen forkynnende virksomhet, kommer også min anbefaling om at du skal lese denne boka fra et ønske om å dele det som er godt og fint og bra i denne verden. Dermed kan jeg ikke annet enn å insistere på at du også leser Meg, meg, meg, enten du er barn eller voksen.