Se opp! (Kanskje det går en kjekk hipster forbi)

Inger Wold Lund

Ingenting skjedde

Flamme forlag, 2015

Når jeg skriver dette sitter jeg ute på stamkaféen min og tyvlytter til danskene på bordet ved siden av. Ved et annet bord sitter en tysk kvinnelig artist, jeg var på konserten hennes for noen uker side. Dette er andre gangen jeg ser henne på gaten. Første gangen var på bakeriet da jeg kjøpte rundstykker en søndag morgen som vanlig. Hun kjøpte en bagel, to speltrundstykker og en matcha latte. Mens hun sto på bakrommet og ventet på å skulle gå på scenen en uke før, gikk jeg rett forbi henne på vei tilbake fra do og vi smilte vi til hverandre. Jeg tror ikke hun husker meg. Et barn klapper en hund som er mest opptatt av isen til barnet. Det går en kjekk hipster forbi. Blikkene våre møtes. Andre gangen blikkene våre møtes lurer jeg på om det kan ha vært kjærligheten i mitt liv og at vi mest sannsynlig aldri kommer til å se hverandre igjen. Det er bare en vanlig onsdags formiddag på en kaffebar i Kreuzberg og ingenting spesielt skjer.

Ingenting skjedde er tittelen på Inger Wold Lunds første bok, som er satt sammen av skildringer av slike øyeblikk der det ikke skjer noe spesielt, men som av en eller annen grunn allikevel fester seg i hukommelsen. Avsnittene er korte og hvert avsnitt består av en beskrivelse av en opplevelse eller en samtale. Tittelen på avsnittet oppgir tiden og stedet der dette som ikke var så spesielt skjedde og jeg liker paradokset som ligger i den omhyggelige nedtegnelsen av tiden og stedet der det skjedde noe som ikke var spesielt nevneverdig. Som på en ferge et par uke tidligere, der en mann gjorde notater i margen på et dokument med tittelen ”regn og romanse” eller på et marked for et halvt år siden, der damen fortalte at hokkaidogresskaret hadde fått merker etter den stormen som man ikke husket.

For så ubetydelige som hendelsene virker, er det nettopp disse ikke spesielt spennende episodene som gjør hver dag litt annerledes en alle de andre dagene. Som den dagen man våknet med klærne på og hadde fått merke etter knappen på skjorta som så ut som en tredje brystvorte. Det handler ofte om ufrivillig komiske, fine, rare og tilfeldige hendelser som man vil ta bilde av med polaroidkamera eller skrive ned på en lapp og samle i et glass. Boken minner litt om Joachim Triers filmer, der det tegnes en rekke hverdagslige hendelser som blir til estetiske og melankolske øyeblikk nettopp fordi noen har tatt seg tid til å stoppe opp for å fange dem.

Bildet på forsiden av boken er et litt uskarpt mobilfoto av en noe som ser ut som en tipi-formet hytte av grener, tatt, leser jeg i kolofonteksten, på Samsø i juli 2011. I den siste tiden har jeg hatt et stort behov for å dokumentere alt mulig, og på mobilen har jeg mange slike bilder som ikke er spesielt gode fototekniske, men som hjelper meg til å holde fast ved små hendelser som jeg ellers ville ha glemt. Flere av Wold Lunds øyeblikksskildringer får meg til smile, på samme måte som jeg smiler når jeg blar gjennom bildene på mobilen. Som når hun forteller til en hun kjenner eller kanskje ikke kjenner så godt ”at stoffene som utløses i kroppen når man er redd, er til forveksling lik de som utløses i kroppen når man blir forelsket” og derfor at man burde kjøre berg- og dalbane når man vil at noen skal bli forelsket i en. De fineste og rareste øyeblikkene i boken skjer i møtet med en annen, gjerne som følge av skjeve forventninger eller at man ikke er på samme sted. Det ufrivillige komiske som oppstår når den ene snakker om feil i oversettelsen av Kafka, mens den andre bare svarer med ”ja” og ”hm”. Jeg ser for seg konteksten for samtalen, der hun bare venter på at han skal slutte å snakke om Kafka og endelig kysse henne, eller at han nettopp har sagt at han har lyst til å flytte ut av deres felles leilighet og bo for seg selv, for så å bytte samtaleemne til Kafka.

Ikke alle hendelsene i boken er spesielt iøynefallende, men nettopp slik kjennes boken så ekte. Som når han du spør ikke klarer å komme på en eneste ting han liker og du tenker «jesus, kristus» og drikker opp ølen din og drar hjem alene. Eller når du begynner å snakke om planetenes bevegelser og lysets effekt på vår mentale tilstand og han ikke kjenner noe til dette og dere skifter samtaleemne. Eller når man på grunn av byggestøv må flytte alle de viktige eiendelene inn på badet, og det står en plante der som av en eller annen grunn man ikke lengre husker har kommet med blant de viktige tingene. Episoder som er poetiske nettopp i sin hendelsesløshet.

Den russiske formalisten Viktor Sjklovskij hevdet at poesiens oppgave er å bryte ned vårt automatiserte forhold til verden, blant annet gjennom en forskyvning av perspektiv. Ingenting skjedde får oss ikke bare til å åpne øynene for de fine, rare og komiske hendelsene i boken, men også i vårt eget liv. For ofte er det ikke det at det ikke skjer noe, men at vi er for opptatte av å løpe i våre egne fotspor til å få det med oss.