Strangers in Paradise

Terry Moore
Abstract Studio/selvpublisert 1993-2007

“What most people don’t know about love, sex, and relations with other human beings would fill a book”

Når en serie med sort-hvitt tegneserier om to venninner og deres problematiske samliv (med og uten hverandre) holder det gående i 14 år i et medium som lenge har vært dominert av menn med store muskler, underbukser på utsiden av klærne og snakkende dyr, er det enten et tegn på at noen har laget et utsøkt stykke kvalitetsarbeid eller har strakt ut en hånd til et litt annet marked en de som tradisjonelt leser mye tegneserier. Jeg håpet lenge på at det var det første som var tilfelle, men er stygt redd for at det er mer av det andre.

”Strangers in Paradise” er noe så sjeldent som en forfatterpublisert kjempesuksess, og med tanke på at serien går over 19 bøker og 14 år er det litt urimelig at jeg nå skal prøve å dekke den med en relativt kort ”anmeldelse”. Dessverre har jeg til min store skuffelse ikke greid å bli fenget av serien, og tanken på å skrive en lang og inngående anmeldelse om hver enkelt bok gjøre meg rett og slett litt matt. Jeg hadde store problemer med å komme meg gjennom store deler av Strangers, selv etter en rekke anbefalinger, og jeg føler ikke akkurat for å gjøre det igjen. Det er likevel min plikt å skrive i hvert fall en liten sak om en såpass innflytelsesrik serie, slik at jeg kanskje kan inspirere noen andre til å ta en kikk og se om de finner noe de liker. For serien fortjener på alle måter sin berømmelse, selv om den ikke fenger meg.

”Strangers in Paradise” omhandler de to venninnene Katina ”Katchoo” Choovanski og Francine Peters-Silver og deres til tider svært kompliserte forhold til hverandre og til resten av verden. Katchoo er en sint ung kvinne med noe voldelige tendenser og en håpløs forelskelse i sin beste venninne. Francine er snill, naiv og sympatisk, med et mindreverdighetskompleks en mil lang og et ønske om å passe inn i en tradisjonell mor/kone rolle hun er ganske uegnet for. I tillegg til disse to har serien et vell av venner, kjærester, eks-kjærester og hemmelige internasjonale spionnettverk(!) som til sammen gir en eklektisk, men til tider underholdene blanding.

Er du glad i intriger og ikke har så mye i mot litt såpe i bøkene dine går serien raskt fra god til fantastisk. Hvis ikke kan du raskt bli litt lei av de langvarige ”vil de/vil de ikke” koblingene og meningsfulle blikkene. Dette problemet økte for meg fordi serien er ikke-lineær, og hopper frem og tilbake i tid. Dette er en morsom ide og mange liker det, men jeg føler at serien dermed resirkulerer litt for mye, og at karakterutviklingen mister litt av meningen når man stadig hopper tilbake eller frem til en annen versjon av samme karakter. Dette gjør det også ,ironisk nok , vanskelig å lese bøkene på en ikke-lineær måte, man bør helt klart starte fra begynnelsen for ha noe håp om å få en oversikt.

”Strangers in Paradise” er på sitt beste når den har mer absurde elementer blandet inn med såpen. Katchoo kan være herlig morderisk nesten helt uten forvarsel, og thriller-elementene som kommer inn senere i serien når hennes og David Qins bakgrunn rulles opp er litt morsomme. Jeg liker også at serien raskt kan gå på en lang tangent og glemme hovedpersonene for å følge forholdsvis uvesentlige bi-karakterer.

Moore spiller på mange strenger og kan snu bøkene fra romantisk komedie til tragedie til spionthriller på en femøring. Det hjelper at han er en mesterlig tegner av mimikk og kan bruke få ord når han må. Likevel er det vel klart at ”Strangers in Paradise” er en såpeserie, en slags blanding mellom Passions og en serieroman ala Sagaen om Isfolket. Det er godt skrevet for det meste, handlingen er ganske sikkert svært fengende om man liker karakterene (personlig har jeg Francine langt opp i halsen), det er muligens mye Moore vil fortelle om menneskers forhold til hverandre og hvordan kjønn, sex og kjærlighet preger så mye av vårt samfunn selv når vi ikke tenker over det.  Den fortjener kanskje å bli likt bedre enn det jeg liker den, men den er og bli en såpe i mine øyne.

”Strangers in Paradise is that book”