Neste gang du klager over at norske aviser er tabloide og overfladiske, og det bør du, for det er de, skal du legge fra deg den svette løssalgsavisa og heller lese et tidsskrift.

Tidsskriftfloraen i Norge er stor, og tidligere har Bokmerker lest Vagant og Nytt norsk tidsskrift. En naturlig neste i rekken er Samtiden. Redaktør Cathrine Sandnes sørger for en bred tematisk profil, noe som er naturlig for ”Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift”. I det siste nummeret kan vi blant annet lese om genforskning, fotball-VM og innvandringspolitikk og –ideologi. I tillegg har Agnes Ravatn en mer skjønnlitterær tekst om skjønnhet, parret med Charlotte Myrbråtens artikkel om skjønnhetstyranniet fra en mer feministisk vinkel.

Samtiden har valgt å ha flere artikler som tar for seg samme tematikk, det fungerer fint og gir tidsskriftet en viss helhet og overkommelighet. Ikke for det, det er på ingen måte et utilgjengelig tidsskrift. Faktisk har de valgt et format som er uanstrengt, ikke veldig avansert og nykommere er nok komfortable med språket. Dersom du syns NNT var litt i overkant, en nok Samtiden akkurat passe. Artiklene er også mer samfunnsorienterte enn akademiatilknyttede.

Camilla Stoltenbergs artikkel om gener, miljø og helse er et godt eksempel på denne stilen. På en enkel måte redegjør hun for hvordan innsikt i genetikk vil kunne endre samfunnets syn på helse og behandling, forskjellige måter å forholde seg til problematikken arv og miljø, og hvordan utdanning og klasse også spiller inn. Hun utfordrer hvordan vi ser på overvekt som livsstilssykdom og diskuterer hvordan politikken bør forholde seg til genetisk kunnskap. Dette er det klart mest interessante bidraget i siste Samtiden, men det er absolutt ikke det eneste som er verdt å få med seg. For eksempel syns jeg Mustafa Can og Thomas Hylland Eriksens diskusjoner om intellektuelle og den offentlige debatt bør leses, spesielt i lys av debatten om at den norske eliten etterlyses i det offentlige ordskiftet fordi de heller holder seg hjemme og pusser opp huset sitt.

Ravatns bidrag var fornøyelig, selv om det en stund så ut som om skildringen av bli-ny-dagen skulle bli en klisjefull affære. Parartikkelen til Myrbråten var derimot mindre interessant, og føltes litt uforløst, og uklar i hva den egentlig ønsket å formidle. Jeg har allerede nevnt hva jeg syns om fotballdekninga, og lar det derfor passere i stillhet. Eller forresten, er det ikke morsomt at Afrika blir et tema når fotball-VM er i Sør-Afrika? Jeg regner med at Samtiden stiller med et Europa-nummer dersom England får fotball-VM i 2018.

Samtiden fremstår som en publikasjon vel egnet for å løfte samfunnsdebatten, da den føles aktuell og ikke utelukkende henvender seg til akademikere. Med andre ord, ingen unnskyldning for å ikke forkaste dagsavisene og delta i en mer spennende diskusjon om Norge og verden i dag.