Vi i bokmerker-redaksjonen er ein samansett gjeng med ulike lesepreferanser og interesser. Her er ein oppsummering av det vi las i fjor (ikkje begrensa til bøker utgitte i 2015).
Ingvill
I fjor blei det mykje psykologisk horror og bøker om menneske på kanten av samfunnet. Eg veit ikkje kva det seier om meg.
Boka eg ikkje klarar å slutte å tenke på: Beloved av Toni Morrison
Boka som fekk meg til å gråte i fosterstilling: A Girl is a Half-Formed Thing av Eimear McBride.
Boka som fekk meg til å le: Jeg vet hvem du er av Yrsa Sigurðardóttir, men var nok ikkje meininga at ho skulle vere morosam.
Boka eg vil tvinge alle til å lese: Det får stå uavgjort mellom Men Explain Things To Me av Rebecca Solnit og Between the World and Me av Ta-Nehisi Coates.
Boka eg helst vil gløyme: Igjen, A Girl is a Half-Formed Thing av Eimear McBride. Ikkje fordi boka var dårleg, men fordi ho var så vond og godt skrive at ho skviste all livslysten ut av meg.
Leserelatert nyttårsforsett: Oppdage fleire japanske forfattarar og lese meir litteraturteori. Eg vil også lese meir litteratur frå ikkje-vestlege land eg ikkje har lese noko frå tidlegare.
Bruno
Jeg er aldri førstemann ute med å oppdage noe. Virkelig. Jeg har enda ikke sett True Detective. Det var først ved årsskiftet i år at jeg endelig hørte på Serial. Kom meg aldri lenger enn første podcast. De fleste av bøkene på denne listen er fra 2014. Eller eldre. Ingen av bøkene utgitt i 2015, som jeg har lest, har gjort sterkt inntrykk på meg. Jeg var faktisk skuffet over bokhøsten i år. Det ligger to bøker fra i år i bokhyllen og venter på meg. Kanskje de kommer på listen til neste år.
Boken jeg ikke klarer å slutte å tenke på: Uavgjort: Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt og Unnskyld av Ida Hegazi Høyer.
Boken som fikk meg til å gråte i fosterstilling(-ish): Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. av Helga Flatland. Dette var kanskje den eneste boken i 2015 som fikk meg til å gråte.
Boken som fikk meg til å le: Ingen bok siden Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold har fått meg til å le. Er det trist? Kom ikke den ut i 2012?
Boken jeg vil tvinge alle til å lese: Uavgjort igjen: Stasia og Før de henter oss av Peter Franziskus Strassegger .
Boka jeg helst vil glemme: Den endeløse sommeren av Madame Nielsen. Hvorfor? Den var virkelig endeløs.
Leserelatert nyttårsforesett: Lese mer poesi. Kanskje lese en bok som får meg til å le.
Mari
I skrivende stund føler jeg at jeg ikke leste noen ting i 2015, men det er fordi antall bøker slukt siden jeg var på biblioteket i oktober er 2. Det er halvparten av de jeg lånte og jeg har ikke lest mye ved siden av.Men deretter sjekket jeg bokelskere.no og jeg har faktisk lest dobbelt så mange bøker som i fjor, uten at jeg tror jeg har vært noe flinkere å registrere i år enn i fjor. Woho!
Om jeg skal tvinge noen til å lese en bok tror jeg det må bli Hervé Tullets Farger. Hvorfor syns jeg egentlig jeg blogget greit om her.
Jeg kan ikke huske at jeg gråt i fosterstilling, eller jo, om man teller lattertårer. Tegnehanne har samlet blogginnlegg, avistegninger og nye historier i bok og denne er fryktelig morsom. Jeg flirte også godt av Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten av Bjarte Arneson. Jeg har skrevet om boken tidligere her på bokmerker, omtalen finner du om du klikker her.
Jeg har flere bøker jeg stadig har tatt meg i å tenke på etter å ha lest dem, kanskje mest All the light we cannot see av Anthony Doerr , Kjersti Annesdatter Skumsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg og Anja H. Hagelunds Med himmelen under oss.
Boka jeg helst vil glemme er i år fortsatt Øya av Victoria Hislop, som betyr at de bøkene jeg faktisk kom meg gjennom i 2015 gjorde det greit. Det kan dog hende at Sommerfuglene i Armero forblir halvlest, så da vil jeg muligens glemme den, men Jon Magnus får ett forsøk til før jeg gir meg.
Leserelatert nyttårsforsett: Lese ferdig Kjærlighet i Koleraens tid av Gabriel Marcía Márques og lese novellesamlinger igjen, for det har jeg savnet!
Silje
Det har vært et rart leseår, med mange dårlige valg og mye vimsing fra en sjanger til en annen. Jeg leste også færre bøker i 2015 enn i 2014, selv om jeg trodde jeg ville lese mer da jeg ble ferdig med studiene i fjor. Jeg er gira på å lese mer og velge bedre i 2016.
Boken jeg ikke klarer å slutte å tenke på: Jorge Luis Borges’ Labyrinter.
Boken som fikk meg til å gråte i fosterstilling: Evighetsbarna av Beate Grimsrud, som jeg skriver om her. Jeg syntes kanskje ikke dette var Grimsruds beste bok, men den var skikkelig vond å lese.
Boken som fikk meg til å le: Da svarer jeg selvfølgelig Usynlig for verden av Odd W. Surén, som jeg skriver om her.
Boken jeg vil tvinge alle til å lese: Elena Ferrantes Napoli-bøker.
Boken jeg helst vil glemme: Fuglemannen av Mo Hayder.
Leserelatert nyttårsforsett: Lese minst en bok i uka. Lese mer poesi. Og lese alt av Jorge Luis Borges.
Linda
Det er én bok jeg har lest i år som faktisk passer inn i alle fire kategoriene. Jeg kan ikke slutte å tenke på den, den fikk meg ikke til å gråte, men hadde jeg vært en person som lett gråt av bøker så hadde den det. Og jeg vil helst både glemme den og tvinge alle til å lese den. The Bluest Eye av Toni Morrison.
Bøker jeg ikke klarer slutte å tenke på: Adam Bede av George Elliot og The Waves av Virginia Woolf.
Bøker som (nesten) fikk meg til å gråte: A Little Life av Hanya Yanagihara og Vil ikke reise, kan ikke bli av Helene Guåker.
Bøker som fikk meg til å le: På sporet av den tapte tid av Marcel Proust og Bleak House av Charles Dickens.
Boka jeg vil tvinge alle til å lese: (Bortsett fra Toni Morrison, bøkene jeg ikke klarer slutte å tenke på og bøkene som fikk meg til å le, så må det vel bli) Speaker for the dead av Orson Scott Card, en av perlene jeg har kommet over i SF og fantasy-dannelsesprosjektet mitt.
Boka jeg helst vil glemme: The Luminaries av Eleanor Catton og Bergeners Tomas Espedal. Eller, jeg har ikke et veldig stort behov for å glemme dem, siden jeg uansett tror jeg ikke kommer til å huske dem særlig lenge. Dette var i hvert fall bøker som ikke levde opp til forventningene. Jeg skulle gjerne ha brukt den dyrebare tiden på noe bedre.
Mitt leserelaterte nyttårsforsett: Lese mer poesi og ikke-vestlig litteratur.
Geir
Boka eg ikkje klarar å slutte å tenke på: Svaret må bli Shooting an Elephant? av George Orwell. Hver gang jeg leser de store mellomkrigstidsforfatterne slår det meg hvor mye mening de klarer å putte inn på noen få sider – denne gangen i en serie essays.
Boka som fekk meg til å gråte i fosterstilling: Menn gråter ikke – i det offentlige rom, og siden dette er et offentlig rom, har jeg ingen innrømmelser å komme med. Men jeg ble grepet av In the Shadow of the Banyan av Vaddey Ratner fordi den fortalte meg at det fins et hverdagsliv også under folkemord, og at midt i djevelskapen fins en verdighet og pågangsmot som gir meg tro på mennesket.
Boka eg vil tvinge alle til å lese: Jeg er ikke av den oppfatning av at folk *må* lese de samme bøkene som jeg leser. Derfor har jeg en hang til å holde meg langt vekke fra de bøkene alle *må* lese. Jeg har aldri lest Jo Nesbø, og lover meg hver gang det kommer ut en ny at jeg ikke skal lese den før den er glemt av alle andre.
Boka eg helst vil gløyme: Det må være Talk like Ted. Nå skal alle holde 20 minutters foredrag, og de skal gjøre det på TED-måten. Forfatteren har analysert de mest sette foredargene på TED, og forteller hvor flink han selv har vært til å gjøre akkurat det samme som TED-folka gjør. Det er som om en prest skulle lære en standupkomiker å banne i kjerka.
Boka som fikk meg til å le: Det ble ikke bøker å le av i år. Til det har det vært for mye tristesse, kliss og sørgeligheter.
Leseforsetter for det nye året: Tilbake til røttene og bøkene til V. S. Naipaul. Han var den første som tok opp tematikken rundt det å være en verdensborger uten røtter noe sted, og derfor med røtter alle stedre. Jeg må få lest de tre bøkene jeg enda ikke har lest av ham: Half a life, Magic Seeds og Masque of Africa.
(Illustrasjonsbildet øverst er hentet fra nettstedet torange.us)
Folk kommenterer