Jeg har alltid styrt unna filmer og bøker som har svarte omslag – nå er jeg i gang. Starten på dette var 31 gode kommentarer til hvordan jeg skulle bli en krimleser. Jeg hørte vel egentlig ikke etter på dem, og satte i gang med Menn som hater kvinner av Stieg Larsson. Nå sitter jeg med nesen i Rødstrupe av Jo Nesbø. Jeg har rett og slett gått for de to mest solgte forfatterne, i trygg forvissing om at «millioner av nordmenn ikke kan ta feil».

Og hvordan fungerer det så langt?

1. Jeg er overraskende lite redd. I tenårene leste jeg tobinds Tigerens Tænder som står på hytta på fjellet, og ble veldig nervøs. Det hjelper jo heller ikke at det er utedo der, og mange muligheter for skurker bak hver stein. Når jeg leser Larsson og Nesbø er jeg i grunnen overraskende nok ved mine fulle fem.

2. Det er faktisk ikke så stor forskjell på krimromaner og «vanlige» romaner». Jeg har trodd at det var et eller annet veldig spesielt med krim siden det selger så bra, og trodde derfor det skulle bli veldig annerledes å lese. Det er ikke det.

3. Jeg er en sløv leser. Jeg holder på ingen måte orden på persongalleri, hvor alle var,  og hvem som står i ledtog med hvem. Dette er DÅRLIGE nyheter for meg som krimleser. Det blir jo ikke spennende når man ikke husker noen ting. Så langt er Nesbø vennligere mot en demens-leser enn Larsson var.

4. Demenskrim hadde vært en morsom sjanger.

5. Jeg er på langt nær avskrekket. Jeg fortsetter. Basert på anbefalingstråden tror jeg at Elskede Poona av Karin Fossum, Arnaldur Indridason og Minette Walters er noen av dem som får biblioteksutlån snart.