Vinter i Maine
Gerard Donovan
Oversatt av Kyrre Haugen Bakke
Press forlag, 2011
Vinter i Maine ble utgitt på norsk i juni, og er en vakker og nydelig bok for oss som liker John Irvings universer: De ensomme mennene, de mange bøkene, de store skogene, snøen som stadig bare faller.
Boken handler om Julius Winsome, som lever alene i skogen slik han har gjort siden faren døde og etterlot ham i et hus med 3282 bøker alfabetisk sortert. Bøkene er stilt opp langs veggene, nesten som ly for kulden utenfor. Julius blir opplært i Shakespeares Vintereventyr, men har forøvrig liten kontakt med omverdenen.
En dag kommer den vakre Claire snublende ut av skogen – hun blir noen måneder, og forsvinner. Julius er igjen alene, men preget. Det var også Claire som fikk ham til å skaffe seg hund, Hobbes.
Lyden av bilnøklene var også noe som fikk ham til å komme byksende ut fra skogen eller skrape på døren for å komme ut. Han satt med hodet ut av vinduet og vindetn i ansiktet mens vi var ute på kjøretur, og han var lykkelig i hver fiber i kroppen, for hunder lever korte liv pg har en ekstra sans for hvert eneste flyktige øyeblikk. De spiser av hele sitt hjerte, de leker av hele sitt hjerte, de sover av hele sitt hjerte.
En sen høstdag blir Hobbes skutt. Julius Winsome kan først ikke tro det, men han begraver hunden. Forfatteren har et presist og poetisk språk, som gir en varm stemme til Julius.
Jeg skyflet hele verden over kameraten min og kjente vekten som om jeg skulle ha ligget sammen med ham der i mørket.
Men Julius nøyer seg ikke med å sørge og henge opp lapper i nærmiljøet for å finne ut hva som skjedde. Julius vil finne synderen, og han vil hevne seg. Han tar sitt gevær, og begir seg ut på jakt etter jegere. Og han skyter dem. En etter en. Ser dem inn i øynene, sikter og skyter.
Og kanskje derfor går ikke dette an å lese lenger. Anmeldere verden over har vært entusiastiske, også de norske, men etter 22. juli kjenner jeg at dette går rett og slett ikke an. Jeg klarer ikke lese om en som tar ladegrep og skyter mennesker i kaldt blod. Jeg klarer ikke å forholde meg til dette lenger. Om noen år vil jeg kanskje kunne lese denne boken, skjønne at det er en thriller-aktig roman, skjønne at det er en fiksjon. Julius er iskald når han tenker på det han har gjort:
Da jeg var hjemme igjen etter episodene som hadde inntruffet i skogen tidligere på dagen – jeg sikter til møtet med de to karene og hvordan det hadde seg at de nå hvilte oppå hverandre – fikk jeg meg litt aftensmat, og så leste jeg Shakespeare, ordene han hadde diktet opp.
Kanskje kan vi forstå mer med Vinter i Maine. Språket er poetisk og interessant, og beskrivelsene av Julius Winsome skaper en nysgjerrighet. Det meste stemmer med denne boken. Men etter 22. juli, så orker jeg ikke slik ondskap lenger.
Uansett om man begrunner det i Shakespeare eller manifester.
Det er rart å tenke på hvordan vi kan se på, høre og lese om slike grufulle ting i fiksjonsverden, og la oss fascinere. Anse vold som et uttrykk, som poetisk. Men virkeligheten er ikke det, den er bare de forferdelige øyeblikkene og tapet som står igjen etterpå.
Døden er en del av livet, selv i sin styggeste og unaturligste form, og derfor hører den hjemme i kunsten. Likevel er det viktig at vi ikke glemmer alle aspektene ved den når vi bruker den til underholdning eller ettertanke.