For en uke siden var Oslos blomsterhandler tomme for roser, og gatene fulle av mennesker med roser i hendene. Over hele landet samlet vi oss, klynget oss sammen på torg og langs gater. Vi har sørget i en uke. Vært sinte i en uke. Vært sjokkerte, triste, forbanna i en uke.  Oslo ble en stille by, der vi gikk varsomt på gatene og snakket med dempede stemmer. Vår vante hverdag i vårt lille land ble snudd på hodet. Men sakte vender hverdagen tilbake igjen. Sjokket legger seg. Fortvilelsen legger seg. Det er ikke lett å vende tilbake til normaliteten. Det som før ga oss glede, føles fremdeles … meningsløst, med en gang vi husker 22. juli.

Men hva gjør man for å komme tilbake til hverdagen? I bokhandelen til Linn etterspør mange kunder feel good-romaner, noe som ikke er trist, noe som kan hjelpe. Hva er det som hjelper? Linn og Hanne deler litterære tips til tunge tider.

Linn:

NRK la for noen dager siden ut en flott artikkel som heter Kan film gi deg håp?, og det fikk meg til å tenke på bøker som kan gi håp. Mange nevner forfattere som Eckhart Tolle (forfatteren av Det er nå du lever og Lev her og nå) og bøkene til Dalai Lama, bøker om lykke, selvhjelpsbøker, bøker som kanskje kan hjelpe. Nå er ikke tiden for å gjøre narr av Paulo Coelho, for hvis man finner trøst i det, så skal man få lov til det.

Selv finner jeg trøst i det triste når jeg selv har det vondt. Jeg kommer faktisk til å gjenlese If nobody speaks of remarkable things nå. Det er en av de tristeste bøkene jeg har lest, og da jeg hadde lest den første gang, så kjente jeg på hvor jævlig og meningsløs verden noen ganger kan være, men jeg tenkte også på at det jeg satt med i hendene var en bok som viste meg hvor bra verden kan være også. Tenk at det går an å skrive så vakkert om noe som gjør så vondt?

En annen forfatter jeg tenker på nå, som kanskje også kan hjelpe, er faktisk moroklumpen Danny Wallace. Vi har skrevet om ham før, både Eira og jeg, og den boka som passer best inn i Oslostemninga nå om dagen, er den lille, men store Random acts of kindness. 365 ting for å gjøre verden til et bedre sted, står det på forsiden. Alt fra enkle ting som «Take your glass back to the bar» og «Let someone keep your lighter», til «Be someone’s biggest fan» og «If you like someone, let them know».

Hanne:

Få ting har hjulpet så mye som Til ungdommen av Nordahl Grieg. Vondt, men det hjelper. Jeg kom til å tenke på W.H. Audens «Epitaph on a Tyrant«. At det finnes dikt og tekster skrevet til andre anledninger, for mange år siden, som passer det vi opplever nå. Det hjelper.

Og sangtekster hjelper. Små fragmenter fra ei låt som plutselig blir store og betydningsfulle. Når jj synger «living next door to change, things will never be the same again», så hjelper det. De rette ordene får en helt egen tyngde nå: «even though i know, that the ship will still sail on, long after i’m gone». Det hjelper.

Andre ord som hjelper, andre tekster. Jeg holder en knapp på de små tingene i livet. Kim Hiorthøys Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig, med de små historiene om store ting, eller merkelige ting, eller ingenting til og med, er en sånn bok man bare må smile av. Underfundig og varm. Til flyturen ned til Oslo pakka jeg Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det, fordi jeg tenkte at det var noe som kunne få tankene mine i andre retninger, den handler om så lite alvorlige ting og er en av få poesisamlinger som har fått meg til å humre for meg selv da jeg leste den. Jeg husker at han ene, tjukke mannen ved sia av meg på flyet den gangen, så rart på meg. «Le av poesi, liksom. Ungdommen i dag». Han tenkte sikkert ikke det, men han så rart på meg likevel.

Da jeg gikk forbi bokhandelen på Gardermoen på vei hjem, fikk jeg lyst til å dra ut «L» av Erlend Loe og kjøpe den med meg. Jeg gjorde det ikke, for jeg har den hjemme, og jeg har jo lest den, men trangen til å lese noe som så til de grader hører til tiden før 22. juli, da vi ikke hadde en sak å enes om, da vi bare var «de som ikke bygde landet», en generasjon uten mål og mening med livene våre. Da livet var så vanskelig, men herregud, så lett. Naivt, ironisk, lett og morsomt. Noe som handler om det Norge vi elsker og vil ta vare på og, det Norge vi liker å harselere med og le litt av, med kjærlighet. Jeg tror det hjelper.

Hva tror du hjelper?